Frokost - aldri en dag uten

                        

Begynner forfra, slipper taket

Jeg øver meg på å stå opp tidlig og legge meg seint. Det blir bare seks-sju timer hver natt, men til sist venner kroppen seg til det, svarer OK når jeg sier den skal våkne.

Det er mye å tegne og mye å pakke. Sniker meg til å skrive om morgener, netter eller søndager.  

Jeg pakker ned igjen alt jeg pakket ut i august, skriver lange lister på pappeskene. Pappa kommer noen ganger og henter dem, jeg flytter heller litt og litt enn alt på én gang. Eskene skal ikke pakkes ut denne gangen, de skal stå på loftet, i stallen, i kjelleren. Og når alt står der tar jeg en ryggsekk og en koffert, setter meg på bussen. Går av i København. 

Pappa sa han hadde ryddet på loftet for å få plass. Det står mange esker der fra før, noen fra barndommen. En av dem het «Våpen og kosedyr.»

Vi har bare én

Åh Lester

Mester

efter ti dage uden musik:

din 1936 tenor

flydende gennem 6. sal i denne skyskraber

og borende sig ind i min eneste krop

fyrre år efter

et liv efter -

(...)

DT

Åh Dan Turèll. Etter å ha løpt i seksti minutter og etterpå løftet meg selv, opp og ned, løper diktene dine inn i min eneste kropp. Rolig og åpen.

«Nei detta blir bra,» roper noen til noen andre i mørket. Jeg sykler med to pappesker på styret, holder balansen. Er enig med noen.

Vi er alle aper

Fant igjen noen gamle mobilbilder

I natt drømte jeg jeg hadde en sånn i munnen

Jeg måtte passe på å ikke mose den med tunga.

Oktober gjør vondt i halsen, gjør rød i kinnene. Jeg blir tjuefire.

Å begynne å pakke bøkene ned igjen. Denne gangen sortere helt annerledes: Hvilke får bli danske med meg. Bøkene snur seg etter lyden, de har ingen vinger. Lyden er fra trikken, den er utafor, om igjen og om igjen. Trikken setter fra seg spor i vinduskarmen, bøkene spiser det med en gang. Også skrivebordet spiser det, også gulvet spiser det. Hvert år slites 250 000 tonn asfalt av veien og blir til støv. Men det er i Norge, i Danmark ser tallene annerledes ut. Jeg skal se nærmere på dem etterhvert.

We do our best vampire routines

As we suck the dying hours dry

Når man først har muligheten

Hva er det jeg gjør nå? Jeg bygger ut. I et anfall av hybris ser jeg for meg Proust som ligger i senga med en penn. I mellomrommene lager jeg små meningsløse tegneserier, og en stor. Jeg tror den gir mening.