love deg evig rabarbra

Jeg

2012-01-25T09:56:00.000-08:00

Og hva med meg? Hva gjør jeg hva gjør jeg hva gjør jeg? Jeg sitter på biblioteket. Og? Skriver. For å bli ferdig? Ja. For å begynne med noe nytt? Ja, det også.

Dirac om poesi

2012-01-25T06:09:00.000-08:00

In 1927 Dirac spent some time in Göttingen during which he became a friend of J. Robert Oppenheimer's, the two of them living in the same boardinghouse. One day, observing Oppenheimer reading Dante – in the original Italian of course – the ever logical and rational Dirac reportedly said to him, “How can you do both physics and poetry? In physics we try to explain in simple terms something that nobody knew before. In poetry it is the exact opposite.”

It is a fascinating story of endosymbiosis

2012-01-23T23:56:00.000-08:00

Har tegna på vinduet igjen

2012-01-20T05:48:00.000-08:00

Møllegades Boghandel, denne måneden:

Ferien over

2012-01-15T14:59:00.000-08:00

Hele handlingsforløpet i Høytleseren, fortalt av en dame fra Egersund, på bussen mellom København og Oslo.

En ny sidemann i Göteborg. En gammel dame som skal til Uddevalla og feire. Hun har to enorme poser fylt med mat og julegaver. Sa God Jul til meg da hun gikk av.

Sitte i mørke og stirre ut i mørke. Hører på The Suburbs og bussen beveger seg i takt med musikken, eller omvendt. Et skilt merket Oslo dukker plutselig opp i en rundkjøring.

Blir glad når jeg ser snøen.

Fant dette i en notatbok og det er allerede lenge siden, vi er i midten av januar og livet skal begynne på nytt igjen. Ferien over, noe som ligner en fortsettelse ligger utenfor blokka. Kommer inn døra, stiller seg i hjørnet av rommet. Vi ser på hverandre.

Jurij Gagarin om å være det første mennesket som så jorda fra verdensrommet

2012-01-09T09:21:00.000-08:00

Se en fin dokumentarfilm her:

Horace Engdahl om nåtid og fortid

2012-01-05T10:49:00.000-08:00

Meget af det vi bilder os ind om oplysningsfilosofferne ville simpelt hen have været umuligt at forklare dem.

- Var De engageret, hr. Diderot?

- De mener... ansat ved teatret?

Horace Engdahl

Syk

2012-01-02T09:22:00.000-08:00

Jeg ble syk i romjula. Da jeg våknet etter feberfantasier, hadde jeg skrevet dette:

En perlemorfaret boble. Den er både liten og stor samtidig. Jeg holder den i hendene. Jeg kryper inn i den. Den triller ned på gulvet og inn under sofaen.

Jeg kan ikke huske akkurat det, men jeg husker at jeg trodde jeg var blitt en samling med geometriske figurer.

Virginia Woolf om å fortsette

2011-12-30T14:55:00.000-08:00

June 8^th 1940. I have just found this sheaf of notes, thrown away into my waste-paper basket. I had been tidying up (...). Shall I ever finish these notes – let alone make a book from them? The battle is at its crisis; every night the Germans fly over England; it comes closer to this house daily. If we are beaten then – however we solve that problem, and one solution is apparently suicide (so it was decided three nights ago in London among us) – book writing becomes doubtful. But I wish to go on, not to settle down in that dismal puddle.

VW
Sketch of the Past

Har ny pc. Tilbringer dagene

2011-12-26T02:31:00.000-08:00

med å se sånn her ut:

Philip Larkin om å være i en bokhandel

2011-12-21T02:20:00.000-08:00

(...) then with a sudden useless decision, he pushed open the glass-panelled door of a large bookshop, hoping to find something cheap enough for him to buy, and ready to enjoy the smell of the books, the electric light shining on glossy pages and the subdued tapping of a typewriter from behind an office door. He moved thoughtfully from shelf to shelf, here and there taking a book to inspect it, not enviously, but with a distant curiosity. From the desk came the clink of coins and polite murmured inquiries.

Jill

Philip Larkin

Var i Sverige og lagde julekaker med kusiner og en fetter.

2011-12-20T14:57:00.000-08:00

Jeg har tegna på vinduene

2011-12-10T00:33:00.000-08:00

i Møllegades Boghandel. Kom og kjøp alle julegavene dine her.

I munnen

2011-12-09T10:09:00.000-08:00

Den ene tanna har det siste halvåret vokst og blitt lenger enn de andre, den høyre hjørnetanna (ikke den venstre), og etterhvert har tunga og leppene fått et nytt bevegelsesmønster, de krummer seg rundt den, gjør plass, former seg etter den, og det er som om den ikke bare er en hjørnetann, men også en hjørnestein, munnens hjørnestein, som tunga og leppene kan forankre seg i. Støtte seg på. Skape et punkt, et grunnlag for resten.

Fra drømmedagbok

2011-12-05T05:12:00.000-08:00

12. nov
Det meste av menneskerasen var utslettet. Jeg visste ikke hvorfor. Det var ikke zombiene.

15. nov
Ja, tegningene var kastet for lenge siden, flere dager kanskje.

3. des
Alt var litt uklart. Vi hadde et oppdrag. Hanna ledet vei.

4. des.
Skjøt zombie etter zombie. Det var ikke skummelt

også 4. des
Deforme mennesker bodde i et mellomrom. De passet på familien sin.

Universet synger, del 2

2011-11-28T04:47:00.000-08:00

John Berger om speil

2011-11-26T03:58:00.000-08:00

awesomepeoplereading om Awesome people reading

2011-11-22T01:58:00.000-08:00

http://awesomepeoplereading.tumblr.com/

hvit

2011-11-21T01:43:00.000-08:00

Vinteren begynner snart, men ikke ennå. Jeg holder pusten, før den blir kald og mørk. I dag er det ikke kaldt og mørkt, det er en hvit københavnsk tåke, gjør byen om til et papirark med tegninger av hus, bare de forrerste, bare de neste, bak takene flat bakgrunn. Det er ikke vits i å tegne husene, de er allerede der. Noen ganger blir jeg svimmel. Noen ganger biter jeg meg i fingeren.

Søren Ulrik Thomsen om diktets status

2011-11-16T09:53:00.000-08:00

Lad os kaste et blik på digtets status, som ikke er mindre sælsom end den, der indehaves af inspirationens stemme (omtalt i afsnit 6) som er tilforordnet digteren, skønt den ikke er hans fysiske, og samtidig opleves som talende til ham, skønt den ikke kommer fra en anden: På trods af, at det er forfatteren, der har skrevet digtet, rummer det en betydning, han ikke kunne have produceret uden om digtet, men denne betydning kunne heller ikke være blevet til uden forfatteren (36), og jo skarpere en formel grænse teksten forstår at trække om dét stykke tid (det være sig et minut eller et liv), hvis bortøden den repræsenterer, desto mere vidtstrakte oceaner af tid har den for sig; vi siger, at den «lever», skønt vi jo godt ved, at den er lige så ikke-levende, som en dårlig tekst er. Kunstens gådefulde dobbeltstatus kan udtrykkes i en lang række lignende paradosker som alle spidser sig til i, at værket er skabt og dog ikke skal dø, at det er uforanderligt, men til stadighed afgiver ny betydning. En sten findes, men den eksisterer ikke, et virkeligt kunstværk vil altid leve, men har i virkeligheden aldrig været levende, et menneske lever, fordi det skal dø (...).

En dans på gloser

Men heldigvis gatelys

2011-11-07T01:16:00.000-08:00

Sykla gjennom et så godt som tomt København natt mellom søndag og mandag. 28 Days Later-soundtracket i ørene.

Didier Lefèvre om krigen mellom Soviet og Afghanistan

2011-11-04T03:57:00.000-07:00

Fra The Photographer

av Lefèvre og Guibert

2011-11-01T01:17:00.000-07:00

Og lukten, vi må ikke glemme lukten, langs veiene i mørket.

Intergalaktisk

2011-10-31T10:49:00.000-07:00

Jeg tegna en plakat til Immaturus, studentteateret i Bergen. Takk til Eira som ga meg oppgaven.

Darwin om at dyr og planter er miljø for hverandre

2011-10-30T11:32:00.000-07:00

Jeg fristes til at give endnu et eksempel på, hvordan de mest forskelligartede planter og dyr i naturen er bundet sammen i et net af indviklet samhørighed. (...) Jeg har også grund til at antage, at humlebier er uundværlige for bestøvningen af stedmoderblomster, da ingen andre bier besøger dem. Mine forsøg har vist, at bier måske ikke er helt uundværlige, men dog yderst gavnlige for bestøvningen af kløver; men kun humlebier besøger rødkløver, da andre bier ikke kan nå ned til nektaren. Derfor tvivler jeg ikke på, at skulle hele humlebislægten uddø eller blive meget sjælden i England, så ville stedmoderblomst og rødkløver blive meget sjældne eller helt forsvinde. Antallet af humlebier i et område afhænger i høj grad af antallet af studsmus, som ødelægger både bikager og reder; Mr. H. Newman, som længe har studeret humlebier, tror at «mere end to tredjedel af rederne ødelægges i hele England.» Antallet af mus er som bekendt afhængigt af, hvor mange katte, der er, og Mr. Newman siger, at «nær landsbyer og småbyer har jeg set, at antallet af humlebireder er større end andre steder, hvilket jeg tilskriver kattene, der æder musene.» Det er derfor troligt, at tilstedeværelsen af store mængder kattedyr i et område ved først musenes og så biernes mellemkomst er afgørende for hyppigheden af visse blomster!

(...)

Af det ovenstående kan man udlede en yderst vigtig konklusion, nemlig at hver eneste organisme i sin opbygning er dybt forbundet, ofte via godt gemte mekanismer, med alle de andre organismer, som den kæmper med om levesteder og føde, som den skal flygte fra, eller som den selv jager. Dette ses tydeligt i udformningen af tigerens kløer og hjørnetænder og i opbygningen af ben og kløer hos den parasit, der hager sig fast på tigerens krop.

Jobblørdag

2011-10-29T00:37:00.000-07:00

Jeg ser tåken. Den sier høst, den sier bli inne. Jeg prøver å bli inne. Jeg får ikke lov til å bli inne, jeg sykler til jobb. På jobb kan jeg ikke se tåken, jeg kan bare se de gule lampene, alle lekene i hyller der det burde vært bøker. Jeg ville gjerne sitte inne og lese en bok, men jeg leser på kassaapparatet i stedet. 49,95dkk, 199,95dkk, 79,95dkk.

Men oftere kalde hender og føtter

2011-10-19T14:21:00.000-07:00

Det er irriterende hver gang jeg skader knoklene. Hvorfor skal leddene vri seg, sener forstrekke seg. Det gjør ingenting når blodårene gjør det samme, de sprekker bare, lar blodet renne ut under huden. Blir liggende der og stivne, lager flekker. Blir nesten stolt når det gjelder blodårene, jo større jo bedre. Hanna og jeg sammenligner, også hun med disse merkene. For oss betyr de at vi rører oss, at vi prøver noe nytt, forsøker å strekke os ut over kroppen. Dytte den ut av kontroll og kjenne på mellomrommene. Albu i skinnbeinet, men ok, fortsette fortsette. Konsentrasjonen er en sirkel, i sirkelen er bare den andre og jeg, skuldrene hoftene. Beveger han seg en brøkdel vet jeg hva jeg skal gjøre, flytte føttene. Sparke ham før han sparker meg. Alt dette gjør hodet klarere.

I dag bortover en ny vei, bladene rasler i veikanten, jeg tror de vil si meg noe. Men det er så mange som vil si meg noe, jeg hører ikke etter, dessuten går jeg feil vei. Snur og går tilbake. Jeg har for mye å gjøre, men det betyr ikke at jeg får betalt for det. Jeg vil skrive ferdig teksten snart, men nye tekster blander seg inn, nye tegninger faller over dem, skjuler ordene helt eller delvis. Jeg har aldri sett så mange eikenøtter som etter at jeg flyttet hit. De blir knust av sykkelhjulene. Når det er mange nok ligger de som en grøt i sykkelbanen opp langs Søndermarken.

Jonas T. Bengtsson om smil

2011-10-17T14:17:00.000-07:00

Vi går hen over broen, fra indre by til Christianshavn, går langs kanalen. Hun finder nøglerne frem.

«Jeg er glad for min lejlighed,» Siger hun og låser os ind.

Gulvet i køkkenet er dækket med skakternet linoleum. På et af de hvide felter sidder der en kat. Den følger os med øjnene, uden ellers at bevæge sig.

«Den hedder Kot,» siger hun. «Det betyder kat på polsk.»

Katten er tynd, dens pels er grå med en skaldet plet i nakken.

«Den er meget ked af det, jeg ved ikke hvorfor.»

Hun åbner en dåse kattemad, tømmer indholdet ud i en skål. Katten snuser til maden, tager en enkelt bid og mister så interessen.

«Den får den dyreste kattemad man kan købe. Men dens pels vil ikke skinne. Og den vil ikke smile.»

«Kan katte smile?»

«Du ved det når de ikke smiler.»

Vi ryger en cigaret i køkkenet mens katten ser på os. Vi skodder i vasken, og jeg følger med hende ind i soveværelset.

Hun klæder sig af som var hun hos lægen, bevægelserne er stive og praktiske. Hun lægger tøjet sammen på en stol.

Hendes krop er næsten lige så vid som hendes hænder, med synlige blå blodårer lige under huden.

Jeg kan mærke hendes hæle mod min ryg. Hendes hud blusser op, og hun får røde aftegninger på brystet og inderlårene, som en allergisk reaktion.

Hendes kat betrager os fra døråbingen. Hun har ret, den smiler ikke.

Et eventyr,

Jonas T. Bengtsson

Per Olov Enquist om å få et kall

2011-10-13T02:09:00.000-07:00

För att bli missionär eller diktare måste man få kallelse, och sedan utsändas. Vad beträffar missionärerna hålls då en särskild ceremoni när dessa skola utsändas. I varje fall de till Kongo. Han är säker på att samma utsänding måste gälla dessa som äro kallade till diktare.

Att kalla sig diktare utan att vara kallad, eller fått välsignelse i bönhuset som utsänd, är förhävelse. Han är säker på att dessa som skriva likt missionärerna måste kallas, utsändas och välsignas av församlingen. Men vågar ändå provskriva en dikt. Den låter: «Vintern har flytt, / våren har kommit / bäckarna porla i kapp med varann / Nu skall vi leka och spela kulor / för nu har våren kommit minsann.» Han är ganska nöjd med rimmet men visar inte sin dikt, utan sparar den till en diktsamling med pärmar, i hopp om att få ihop til flera, vilket han inte får, vilket bekräftar misstanken. Han känner ju att han inte är kallad.

Misstanken skall leva kvar i honom i hela hans liv. Det är som byn, den som är delad. Han fattar inte, någon inne i honom är kallad, men vem är han? Dödbrodern eller han själv? Och ingen i honom är i varje fall utsänd med församlingens gillande.

Et annat liv
Per Olov Enquist

Vann

2011-10-05T14:23:00.001-07:00

Strekke høyre bein, venstre bein, høyre bein. Lyden av regn utafor, men kan ikke se det, lyset for sterkt inne. Vi er anpustne, drikker vann fra plastflasker ved vinduet, så er det inn i rommet igjen og løpe. Løp løp, åtte runder så push ups. Igjen. Så slag, så spark. Pause og jeg setter pannen mot ruta, kan se det gule Jet-skiltet fra bensinstasjonen, det speiler seg i asfalten lenger vekk. Så inn igjen, vi beveger oss så raskt vi kan, til slutt ikke mulig å holde verken tempo eller teknikk oppe. De større guttene har svettet tøyet gjennomsiktig. Legg dere ned, spre bein og armer, lukk øynene. Vi gjør det. Det regner ikke lenger og jeg holder pusten hver gang jeg trekker inn, slipper langsomt ut. Jeg ser meg selv ovenfra og ser et vibrerende havdyr, et av de uten skjelett, fullstendig overgitt til pulsslagene. Dunk dunk, ikke bare hjertet, ikke bare brystet, men armene og beina, dunk dunk, ingen kontroll. Bare puls, eksistens.

Etterpå ut til sykkelen og mørket, får følge halve veien.

Farmor om datamaskiner

2011-10-04T01:15:00.000-07:00

Å bo langt unna = Savne å snakke med henne

John Steinbeck om plastikk

2011-09-30T05:13:00.000-07:00

Not far outside of Bangor I stopped at an auto court and rented a room. It wasn't expensive. The sign said «Greatly Reduced Winter Rates.» It was immaculate; everything was done in plastics – the floors, the curtain, table tops of stainless burnless plastic, lamp shades of plastic. Only the bedding and the towels were of a natural material. I went to the small restaurant run in comjunction. It was all plastic too – the table linen, the butter dish. The sugar and crackers were wrapped in cellophane, the jelly in a small plastic coffin sealed with cellophane. It was early evening and I was the only customer. Even the waitress wore a sponge-off apron. She wasn't happy, but then she wasn't unhappy. She wasn't anything. But I don't believe anyone is a nothing. There has to be something inside, if only to keep the skin from collapsing. This vacant eye, listless hand, this damask cheek dusted like a doughnut with plastic powder, had to have a memory or a dream.

Travels with Charley - John Steinbeck

tidligere

2011-09-23T11:11:00.000-07:00

Og mye mye tidligere, på brua med plakatene:

Poesiens Hus 21. september

2011-09-22T14:27:00.000-07:00

Mens jeg syklet gjennom byen ble det mørkere, vinduer og billykter sto klarere fram. Da jeg kom til indre by ble gatelyktene tent.

Litteraturens Veje
Arrangert av Det Poetiske Bureau

Jeg har sat mig her ved det bageste bord

i restauranten hvor du og jeg hen under aften

af og til spiste et måltid

mens vi talte om lidt af hvert og det hele

og lyttede til trafikken fra Gammel Kongevej

mens regnen begyndte at falde

og bilernes lygter at glide hen over væggen

og jeg hurtigt mistede tålmodigheden

med dine gamle historier

og din lapsede halsklud

og din vane med at spise af min tallerken

som mærkeligt nok alt sammen er dét

jeg savner allermest i dag

hvor regnen er begyndt at falde

og de forbipasserendes gestalter brænder mod ruden

og jeg må sidde alene ved det bageste bord

og tænke på at der kun er én af hver

mens jeg lytter til trafikken fra Gammel Kongevej

og forsøger at fange dit blik

i digtets rystede spejl

Søren Ulrik Thomsen

Etterpå satte jeg sykkellyktene på, den hvite foran og den røde bak, tenkte på at det var blitt kaldt, at jeg kom til å være aleine når jeg kom hjem, og aleine når jeg sto opp igjen. Jeg sykla hjem langs Gammel Kongevej, svingte til venstre ved Fredriksbergs rådhus.

Maja Lucas om navn

2011-09-14T08:03:00.000-07:00

Jeg kalder min far for Pappy, det var en Lucky Luke-figur, han lignede. Jeg hed Musling og Mamuski og Mulle Kaninunge. Min weekend-søsters hane hed Rødkælk, og min tøjhund hed Vovkus. Vores værelser var Sodoma og Gomorra. Min mormor kaldte sig Bess efter en tropisk orkan, hun ville ikke hedde Bedste, det lød så gammelt. Min mor, som er læge og derfor den mest nøgterne i familien, er bare Hanne.

(...)

For han er min sugar pappy, min sweet daddy, og my heart belongs så sandelig to daddy, og jeg er stadig hans lille musling, jeg er Mamuski og Mulle Kaninunge for vorherre.

I det mindste bor jeg ikke længere i Gomorra, men i mit eget bombede lokum, min egen ruin af et liv.

Maja Lucas

fra Min far kan lide fugle

September

2011-09-11T15:04:00.000-07:00

Det er høst. Umulig å lure seg selv lenger - bladene blir brune og ligger i veikanten. Jeg leser bøker, bøker, bøker. Skriver på kafé, hver gang jeg har tid. Vi baker kanelboller og eplekaker. Jeg drømmer om å være det siste mennesket på jorda, hver natt. Noen ganger dreper jeg zombiene med øks, legger dem i stabler på gårdsplassen etterpå. Går på loppemarked. Sykler med jakke og skjerf, selv i sola.

Ole Lund Kirkegaard om at skrive for børn

2011-08-28T08:28:00.000-07:00

Hvis vi har glemt de støvede, gule høstdage og stubbene, der stak i de nøgne fodsåler, glemt de voksnes sære, snobbede, ligegyldige snak og den bedøvende tomhed (eller ikke ville forstå, måske), gemt den lodne klump af vild sorg, der undertiden sad fast i halsen (eller var det et eller andet sted inde i brystet?), glemt den gamle dame, som vi belurede gennem hækken, fordi vi troede, at hun var en forklædt mand, glemt tævene, duftene, de trøstesløse grå dage, grisene, der løb ud, æggene vi stjal, mørket, farverne, lyset om morgenen og bækken der var fuld af sære dyr. Hvis vi har glemt alt det – og en hel del mere – vil vi aldrig kunne skrive ærligt om noget som helst, hverken for os selv – eller nogen andre overhovedet.

Farmor

2011-08-26T03:41:00.000-07:00

Ingen telefon

2011-08-23T03:57:00.001-07:00

I Malmø sov vi oppå hverandre, fire madrasser og to senger. Rart at noen likevel sneik seg inn om natta og stjal tinga våre. Jeg hadde noen bilder på mobilen jeg ville legge her, de var av himmelen over Øresundbrua når sola akkurat kom ut bak skyene. Himmelen var stor og det steg lys opp fra havet. Dere får bare se det for dere i stedet.

Vinduet er lite, men klart

2011-08-18T00:27:00.000-07:00

Ute om kvelden, i hagen, plukker jeg solbær i "grekisk youghurt"-bokser. Etter hvert kommer myggen, det er for mange av dem og bare en av meg og jeg går inn. Også når jeg skal sove er det mygg, den vekker meg og jeg går og legger meg i et annet rom. Jeg våkner om morgenen av at mamma er i rommet. Et øyeblikk tror jeg hun har flyttet på meg i løpet av natta. Som da jeg var liten.

Jeg var i Domkirka og tente lys den siste dagen, selv om jeg ikke tror på Gud, og heller ikke tror på kirka. Men jeg tror på de døde.

På gobybus igjen, ser på Skåne igjen, flate jorder. Det kryper traktorer over dem og fjerner dem i striper. Ett og ett grønt tre i det gule. Det er fortsatt sommer. Jeg har lyst til å si: Hei København. Jeg er klar for høsten hos deg. Vi behøver ikke tenke på vinteren.

Gjennom halve byen

2011-08-16T00:36:00.000-07:00

Jeg går nedover fra Tøyen, setter føttene hardt ned i bakken, hælen først, må skynde meg. Vet ikke hvor lang tid det tar å gå. Jeg har Benedictes kaffe på tunga og et lite mørkt blåmerke på håndleddet, der knoken stikker ut. Føttene blir varme av tyngden, av farten, men varmen slipper ikke ut, bygges opp på innsida. Varmen begynner å dunke mot huden, mot asfalten. Hvorfor har jeg så vonde føtter. Når jeg endelig setter meg på båten tar jeg av skoene, legger fotsålene mot gulvet og lar varmen renne ut.

Liv Strömquist om mannssamfunnet

2011-08-08T00:57:00.000-07:00

Det var dette som var mitt

2011-08-07T01:26:00.000-07:00

Har fått nytt skrivebord, men tegner mest.

Vi passet katten ei uke. Den likte best å ligge i bokhylla og kikke på oss.

byen driver

2011-08-03T08:12:00.000-07:00

Under Byen spilte i Christiania. Det var første dag med sol på lenge, og helt mot slutten kom en stor flokk kråker. Fylte himmelen.

Oslove

2011-07-28T03:42:00.000-07:00

Den eneste veien framover er toleranse, samhold og kjærlighet.

Sommerhuset

2011-07-19T02:53:00.000-07:00

Vi fikk kaffe og bløtkake hos en gammel dame, en nabo. Det var roser på bordet, bløtkaken var pynta med bringebær fra hagen og det gikk litt tid før vi forsto at hun var i ferd med å få et slag og måtte kjøres på sykehus. Hun sa ikke noe om det. Jeg gikk hjem og begynte å grave et stort hull i hagen, mellom morbærtrærne.

Vi gikk ti stykker for å se Melancholia i landsbyens kino. Vi gikk rystet hjem igjen, spiste rabarbrakompott (hva spiser man før verdens ende) og prøvde å ikke se på månen. Satt rundt bordet i spisestua og snakket, om hva Von Trier kan ha ment. Etter hvert som vi kastet meninger over bordet var det som om vi ikke lenger snakket om filmen, men fant en måte å snakke om oss selv til hverandre på.

Når vi la oss under dyna var huden varm, det var sola som fortsatte å brenne i den.

Da jeg sto i hagen og gravde fikk jeg plutselig en følelse av at pappa kunne se meg fra vinduet. Jeg hadde rett, på kvelden spurte han meg hva jeg hadde gravd etter. Gull, sa jeg. Du så ivrig ut, sa han.

Jeg fortsatte å grave på hullet de neste dagene, det ble større for hver dag. Jeg fant mange interessante insekter nede i jorda, noen var røde eller brune, andre var blekhvite og uferdige. Jeg viste dem fram til Hanna etter hvert som jeg fant dem. Etter en stund ba onkel meg fylle det med kompostjord. Vi planlegger å plante jordbær der til neste år.

Joseph Brodsky om litteraturens rolle

2011-07-18T03:53:00.000-07:00

Vems avbild vi än är skapade till, är vi redan fem miljarder, och någon annan framtid än den som konsten skisserat har människan inte. Eljest väntar oss det förflutna, i första hand det politiska förflutna, med alla dess polismuntrationer i masskala.

Hursomhelst, en situation i samhället där konsten i allmänhet, och litteraturen i synnerhet, är ett prerogativ för en politisk minoritet, förefaller mig osund och farlig. Jag menar inte att man skall ersätta staten med ett bibliotek – även om denna tanke har hemsökt mig upprepade gånger – men jag hyser inga tvivel om att det skulle finnas mindre sorg i världen, om vi valde våra härskare på grundval av deras läsbakgrund och inte på grundval av deras politiska program. En potentiell härskare över våra ödan borde, tycker jag, inte i första hand utfrågas om hur han tänker sig den utrikespolitiska kursen utan om sin syn på Stendhal, Dickens, Dostojevskij. Det faktum, att litteraturen närs just av mänsklig mångfald och enfald, gör den till ett säkert motgift mot allsköns kända och framtidiga försök till masslösningar av mänsklighetens problem. Som etiskt försäkringssystem, åtminstone, är den vida pålitligare än en uppsättning trossatser eller en filosofisk doktrin.

Eftersom inga lagar kan försvara oss mot oss själva, kan ingen strafflag förhindra brott mot litteraturen. Vi kan fördöma det materiella undertryckandet av litteraturen – förföljelser av författare, censuringrepp, bokbål – men vi står maktlösa när det gäller det värsta brottet: att inte läsa böckerna. För detta brott pliktar människan med sitt liv; och om det är en nation som begår brottet pliktar den för det med sin historia. Eftersom jag lever i det land jag lever, skulle jag kunna vara den första att tro att det finns ett visst samband mellan människans materiella välstånd och hennes litterära obildning; vad som emellertid avhåller mig från detta är historien i det land där jag föddes och växte upp. Ty reducerad till ett orsak-verkan-minimum, till en grov formel, är den ryske tragedin just tragedin hos ett samhälle, där litteraturen blivit ett prerogativ för en minoritet: den berömda ryska intelligentsian.

Fra Nobelföreläsning 1987

Her sitter jeg og skriver for tida

2011-07-07T06:12:00.001-07:00

Oh if I had one, I'd play this on piano

2011-07-04T02:19:00.000-07:00

Jeg har solbrente legger, sitter i Eiras stue, ser på når hun ikke får til å lukke kofferten sin. Og det er ikke jeg som gråter, jeg er for nummen. Jeg har så vondt i fotsålene, i magen og i nakken at det er ikke plass til mer. Det er ikke jeg som flytter, det er alle andre. Jeg er så fylt opp av Beatevej og Søndermarken og Studiestræde at det ikke er plass til andre byer. Jeg ser ned på Nørrebrogade, siste gang jeg ser den akkurat herfra. Gir Eira en klem, men ikke den siste.

Og fire dager seinere regner København ned, bakgården blir en innsjø, utenfor vinduene blir lyset skrudd av og på av og på. Det regner så hardt at jeg ikke kan høre vannkokeren.

Og pludselig har selv du fået en historie.

Det er ikke længere helt tilfældigt

hvilke gader du undgår

så lidt som at du også i dag har sat dig

ind på netop denne café

(...)

Søren Ulrik Thomsen

Halv tolv slutter det å regne. Kvart på tolv låser jeg opp sykkelen, det er mørkt, ingen andre er ute, og byen lukter nøyaktig som en skog.

2011-07-01T02:04:00.000-07:00

I parken med Line, ligger i sola med ei bok på magen. Jeg har ingenting bak øyelokkene, bare spindelvevaktige ord, et alfabet av insektsaktige former. Etterpå går vi og spiser økologisk suppe.

And you, García Lorca, what were you doing down by the watermelons?

2011-06-26T00:20:00.000-07:00

Er glad i bokudsalg i Fiolstræde.

Botanisk have. Bra sted.

2011-06-23T08:38:00.001-07:00

Jason om å bry seg likevel

2011-06-22T14:00:00.001-07:00

Ok. Skriv alt.

2011-06-17T04:07:00.000-07:00

Rasteplass i styrtregnet: Under et tak ved Stormbroen. Billysene speiles i asfalten, det lukter piss der vi sitter. Vi blander gin og tonic i tre glass vi har stjålet, tar fram kamera for å bevare øyeblikket for ettertida, ler av oss selv. Når vi har drukket opp går vi ut i regnet, neste gang vi kommer inn under tak drypper det av oss, folk flytter seg.

Drømmer om zombiene igjen, jeg er innestengt i et sort, kvadratisk rom med dem og vi leker en lek. Reglene går ut på å drepe først.

Våkner. Gressklipper utafor om morgenen. En fantastisk lukt sprer seg i rommet, som om en skog av enorme tomatplanter blir meiet ned.

Stéphane Hessel om ikke-vold

2011-06-13T15:08:00.000-07:00

Jeg er overbevist om, at fremtiden tilhører ikke-volden, den tilhører forsoningen mellem de forskellige kulturer. Det er den vej, menneskeheden må følge fremover. Også heri er jeg enig med Sartre: Man kan ikke undskylde terrorister, der anvender bomber, men man kan forstå dem. Sartre skriver i 1947 i en af sine litterære og politiske kronikker om «Forfatterens situation i 2947»: «Jeg erkender, at volden, uanset hvilken form den end måtte manifestere sig i, er et nederlagsudtryk. Men det er et uundgåeligt nederlagsudtryk, fordi vi befinder os i et voldeligt univers. Og selv hvis vi medgiver, at det kun eskalerer volden at gribe til vold imod volden, så må man dog samtidig medgive, at det er den eneste måde at standse den på.» Hvortil jeg imidlertid vil tilføje, at ikke-vold er en sikrere måde at standse den på. Man kan ikke støtte terroristerne, sådan som Sartre gjorde ud fra dette princip under krigen i Algeriet og under Sorte Septembers aktion mod de israelske sportsfolk ved OL i 1972 i München. Det er ikke nogen effektiv strategi, og Sartre ender da også selv henimod afslutningen af sit liv med at sætte spørgsmålstegn ved terrorismens betydning og eksistensberettigelse. At sige, at «volden ikke er effektiv», er langt mere afgørende, end at tage stilling til, om man bør eller ikke bør fordømme dem, der hengiver sig til den. Terrorismen er ikke effektiv. Til forestillingen om effektivitet hører et ikke-voldeligt håb. Hvis der eksisterer en voldelig forhåbning, finder man den snarere i Guillaume Apollinaires poesi, ikke i politikken. Sartre erklærede i marts 1980, tre uger før sin død: «Det er nødvendigt at forstå, hvorfor verden af i dag, som er forfærdelig, kun er en etape i den lange historiske udvikling, at håbet altid har været en af revolutionens og oprørets vigtigste drivkræfter. Jeg betragter stadig håbet som min forestilling om fremtiden.»

Stéphane Hessel

Gør Oprør!

(Indignez Vous!)

Tegne og skrive

2011-06-12T01:19:00.001-07:00

Har ikke turt å skrive på noen måneder. Skrivebordet er bygget opp rundt det å tegne, er fylt med forskjellige typer penner, tusjer, blyanter, fargeblyanter, pensler, viskelær, papirkutter, skissebøker, tegnepapir, tegneunderlag. Likevel står pc-en i midten, likevel finnes ordene, teksten, i sentrum.

The Mountain Goats om å slå opp med kjæresten

2011-06-09T05:00:00.000-07:00

Og etterpå

2011-06-09T01:20:00.000-07:00

Vi går forbi Distortion chillout, det er søndag, alt er rolig, musikken er på men det er bare to som danser. Finner noen venner som ligger på ei brygge ved Nokken, vi legger oss med dem, treverket brenner under lårene og det er så varmt at huden blir stram og påtrengende. Må ha føttene i vannet, skulle ønske vi hadde badetøy med. Jeg er fortsatt blek alle andre steder enn skuldrene. Herfra ser byen ut som science fiction, kontrasten mellom den og trærne, kolonihagene og trebryggene på denne sida av kanalen. Seinere, på vei tilbake til Distortion plukker vi hylleblomster i en tøypose, vi skal lage saft.

Distortion

2011-06-08T08:09:00.000-07:00

Det er noe helt spesielt å danse utendørs, midt på Vesterbro, midt på Islands Brygge. Det er så sykt bra stemning. Folk klatrer opp på biler, husfasader, tak, lyktestolper. Folk danser overalt. Drikker øl overalt. Fem øl for femti kroner. Man trenger ikke engang drikke særlig mye, for man danser danser danser, og de spiller bra musikk, og man beveger seg kontinuerlig, får støv i skoene, i øya, øl i håret, det blir helt jäger fra scenen, dj-en roper COPENHAGEN og folk skriker. Løfter armene i takt, i takt.

Olof Lagercrantz om den indre pulsen

2011-06-07T02:16:00.000-07:00

John Keats, den engelske diktaren, skrev till en vän en gång, att det inte finns någon människa i hele världen som inte kan skäras i bitar och krossas med hjälp av hennes svagheter. På samma sätt med dikter. Alla har sina blottor men det är till den inre pulsen man måste lyssna.

Hagar Olsson, den finländska kritikern och författaren, skrev om litteratur med ett starkare inre tryck än någon jag känt. Jag brukade besöka henne i hennes hem på Petersgatan i Helsingfors. Hon bjöd på te under en tavla av Sallinen föreställande galopperande hästar i ett grönt landskap. Den kontrasterade underbart mot den alltmer nedslitna våningens grå.

Hagar grät och klagade – över att det drog från fönstren, över att barn skrek och lekte i våningen ovanpå, över politikernas förljugenhet och diktarnas falskhet. Men plötslig kom talet in på en bok eller dikt hon älskade. Tårarna försvann. Hennes ögon började gnistra. Bokens gestalter steg fram, fanns i rummet nästan like synliga som hästarna på tavlan. Ett under skedde är hon rörde vid dessa varelser vilka fanns blott i orden.

Hon blev gammal. Hennes medvetande omtöcknades. Slutligen kände hon inte längre igen mig när jag kom. En gång satt hon i en rullstol. Hon var klädd i en blå nattrock. Hennes ansikte var förstelnat, blekt. Hennes rödbruna hår, som Edith Södergran, hennes väninna, hänförd talar om och som hon själv alltid varit så stolt över, var för längre sedan grått och visset. Då hon inte kände igen mig visste jag inte vad jag skulle säga

- Vad du har för en vacker nattrock Hagar, sa jeg slutligen.

- Den har en så vacker blå färg! svarade Hagar och vaknade vid dessa ord ett ögonblick upp.

Hon uttalade ordet blå med sådan kraft att hennes forna väsen återvände. Jag tyckte att jag aldrig förr hört ordet och aldrig sett den färgen förr. Det är på uttryckskraften det kommer an.

Vinduskarm

2011-06-06T00:40:00.000-07:00

Er glad i Nesodden og Oslo, men det er fint å være hjemme igjen også.

Rabarbramuffins

2011-06-05T04:47:00.000-07:00

Det som blir igjen når jeg drar

2011-06-04T07:11:00.000-07:00

Å være hjemme

2011-06-03T02:22:00.000-07:00

Jeg kommer hjem, og pappa vasker føttene mine i såpe, tørker dem med et håndkle. Han vet de gjør vondt. Hendene hans er større enn føttene mine, lukker seg rundt dem. Det er noe annet å komme hjem nå enn det var, kanskje fordi vi er eldre. Lillebror har tatt seg fri fra jobb for å være her samtidig som meg, vi lager te og setter oss i stua, og noe av det første vi gjør sammen, som familie, er å finne et leksikon og slå opp grunnstoffenes periodiske system. Etterpå går jeg ut og hilser på kattene og hønene.

Jeg sov oppe i tårnet, loftsvinduet var åpent over meg. Da det tordnet og lynte tidlig om morgenen våknet jeg ikke av lyden, men av at regnet traff meg i ansiktet.

Dagen etter, satt på benken under hylleblomsttreet med lillebror. Kyllingene holdt seg hos oss, så på oss, lurte på om vi hadde mat. Lillebror og jeg er enige om å være uenige, vi snakker om gud og evolusjon. Jeg sier evolusjon er en av de vakreste ideene jeg vet om. Etterpå plukker jeg rabarba nederst i hagen, der jeg en gang gravde opp en dam. Den var fylt av vann hver vår, vi hadde ender som badet i den. Jeg tar rabarbraen med opp og baker muffins, inviterer farmor til å sitte og se på, smake på deigen.

Farmor

2011-06-03T01:31:00.001-07:00

Det å høre skrittene hennes nede i gangen. Jeg sitter i stua oppe. Høre døra åpne seg til hennes stue. Hun sleper med beina nå, etter at hun falt og slo seg. Hun kremter og hoster litt. Og det er hennes hoste og hennes skritt og jeg vil bare huske dem og huske dem og huske dem.

Fikk en busstur i gave

2011-05-31T04:08:00.000-07:00

Og igjen går tida langsommere enn bussen, vi kommer fortere fram enn vi tror vi gjør. Seigt sollys renner ned vinduene og vi svetter. Helt til Gøteborg får jeg sitte aleine i setet, og Gobybus stopper alltid på samme sted, den ytterste plassen til venstre. Gøteborg minner meg om Tina og tegneserier, og den gangen jeg nettopp hadde slutta på skolen. Bussen drar videre, kjører inn i regnet, jeg burde lese men jeg sover og sover. Sover av meg lag på lag av netter jeg var våken, lar dem ligge uthulte igjen langs veikanten i Sverige. Trærne som enorme rabarbrastilker, det er så Sommer at det er vanskelig å forstå at det noen gang var kaldt. Vi kjører inn i Oslo. Det er regn. Det er varmt.

Steve Jones om hundens evolusjon fra ulv

2011-05-28T08:41:00.000-07:00

For our favourite pet, to become housebroken led to a dramatic increase in the quality of life. It was, however, a journey down a one-way street.

Dogs have paid a price for easy living. To become domestic stifles the world of the senses. Wolves are fierce, fearful and filled with stress; dogs calm, docile and, for most of the time, carfree. Pets are by their nature a parody of a wild animal. What made the wolf an emblem of dread has been much diluted. Its ears, once pricked, are floppy and the sounds of the world are dulled. Its sharp eyes are blurred by a fringe of hair and can no longer stare an opponent into submission. The lupine tail, an expression of rage or delight, is in many breeds so curled as to bear no message at all. Most pets cannot even raise their hackles in anger as their hair is too long. All this comes from an unconscious preference by man for an animal that knows its place.

What was once done without thought has been echoed by science. In 1950s Russia, silver foxes were farmed for fur. They were savage, suspicious and liable to die from anxiety. On a certain collective, in an attempt to improve matters, only those willing to accept human company were chosen as parents. Within twenty years and a mere ten thousand foxes, the farmers saw a great shift in their charges. The ranch was filled with well-behaved animals that looked more like dogs than foxes, with a lowered tail and drooping ears. Many had piebald coats, quite unlike their unrestrained kin, and the females reproduced - like dogs – twice rather than once each year. To breed for tameness was enough to make the change. The other characters followed.

Ny blogg

2011-05-22T04:01:00.000-07:00

Jeg har lagd en tegneserieblogg. Den heter Nesten som en tegneserie, fordi, vel, det er jo ikke en tegneserie. Men jeg ville lage den likevel, jeg trenger å øve meg, jeg trenger å tørre å vise fram hva jeg lager, selv om det ikke alltid er like bra. Jeg skal prøve å holde bloggen i live, legge ut ting. Illustrasjoner, tegneserier, skisser av ting som har skjedd meg, noe jeg plutselig tenkte på, ting jeg dikter opp, folk jeg tegner når jeg er full. Følg med og se om det blir noe bra.

Bakte rabarbramuffins

2011-05-19T04:54:00.000-07:00

Det ligger jo i navnet.

Oslo, å Oslo

2011-05-18T14:17:00.000-07:00

Nej

2011-05-16T01:09:00.000-07:00

Erica Jong om å lære

2011-05-14T08:52:00.000-07:00

I grunden tror jeg at jeg var rasende på min mor, fordi hun ikke lærte mig at være kvinde, fordi hun ikke lærte mig at slutte fred mellem den glubende appetit jeg havde i kussen og den jeg havde i hovedet.
Jeg lærte altså om kvinder af mænd. Jeg så dem gennem mandlige skribentes øjne. Selvfølgelig tænkte jeg ikke på dem som mandlige skribenter. Jeg tænkte på dem som skribenter, som autoriteter, som guder der vidste besked og som man måtte stole fuldt og fast på.
Selvfølgelig troede jeg på alt hvad de sagde, også når de indbefattede min egen underlegenhed. Jeg lærte hvad orgasme var af D.H. Lawrence, forklædt som Lady Chatterley. Af ham lærte jeg, at alle kvinder tilbeder «phallos» - som han så pudsigt stavede det. Jeg lærte af Shaw, at kvinder aldrig kan blive kunstnere; jeg lærte af Dostojevskij, at de ikke har nogen religiøs følelse; jeg lærte af Swift og Pope, at de har for meget religiøs følelse (og derfor ikke kan være helt rationelle); jeg lærte af Faulkner, at hun er moder jord og ét med månen og tidevandet og afgrøderne; jeg lærte af Freud, at kvinder har utilstrækkelige overjeg'er og altid er «ufuldkomne» fordi de mangler den eneste ting i verden der er værd at have: en penis.

Fra Fear of flying

Besøk hjemme

2011-05-09T07:51:00.000-07:00

Hjelper mamma med å plante squash-plantene fra drivhuset. Vi er sparsommelige med vannet, det er nesten tørke, selv om det er tidlig på året. Og jeg kjenner dette: Sola mot skuldrene og nakken, jorda på fingrene, den plutselige kulda under føttene når jeg tråkker på vått gress. Hønene elsker nyvendt jord, vil bort og grave i de tynne hvite røttene vi nettopp har plantet. Etterpå tar vi solsikkene. Jeg liker denne typen hagearbeid best: sette spaden i jorda, kjenne vekta bikke mot min egen. Hvordan musklene i lår, rygg og armer samarbeider om å løfte. Jorda er bløt og sort og den luker sommer.

No alarms and no surprises

2011-05-06T04:19:00.000-07:00

Kverner kaffe om morgenen, får sola i øynene. Stanser og bøyer meg over kverna, trekker inn sol og kaffelukt. Vi har en liten kjøkkenhage i vinduskarmen.

Det blir et helt år til med dette, og det er jo ikke det verste.

Trenger nye føtter

2011-05-04T09:25:00.000-07:00

Det gjør vondt igjen hver morgen.

Virginia Woolf om moren sin

2011-04-27T02:28:00.001-07:00

Living voices in many parts of the world still speak of her as of someone who is actually a fact in life. Whether she came merry, wrathful or in impulsive sympathy, it does not matter; they speak of her as of a thing that happened, recalling, as though all round her grew significant, how she stood and turned and how the bird sang loudly, or a great cloud passed across the sky. Where has she gone? What she said has never ceased.

post-påske

2011-04-26T01:59:00.000-07:00

Jeg har begynt å skrive for hånd igjen, i den gamle notatboka. Det er sol inn vinduet hver morgen, så sterk at papiret lyser. I dag har jeg første jobbdag i en dansk boghandel. (Og jeg gleder meg.)

Lager små tegneserier nesten hver dag, for å øve meg. Og en lang, jeg tegner en lang også.

Spiser mest havregrøt og potetsuppe.

2011-04-22T04:35:00.000-07:00

Men det er greit. Det er sol, vi bor i Køben, jeg er glad.

Ben Goldacre om vitenskap, kosmetikkindustrien og Barbie

2011-04-15T14:11:00.000-07:00

Just like the national lottery, the cosmetics industry is playing on people's dreams, and people are free to waste their money. I can very happily view posh cosmetics – and other forms of quackery – as a special, self-administered, voluntary tax on people who don't understand science properly. I would also be the first to agree that people don't buy expensive cosmetics simply because they have a belief in their efficacy, because it's 'a bit more complicated than that': these are luzury goods, a status items, and they are bought for all kinds of interesting reasons.

But it's not entirely morally neutral. Firstly, the manufacturers of these products sell shortcuts to smokers and the obese; they sell the idea that a healthy body can be attained by using expensive potions, rather than simple old-fashioned exercise and eating your greens. This is a recurring theme throughout the world of bad science.
More than that, these adverts sell a dubious world view. They sell the idea that science is not about the delicate relationship between evidence and theory. They suggest, instead, with all the might of their international advertising budgets, their Microcellular Complexes, their Neutrillium XY, their Tenseur Peptidique Végétal and the rest, that science is about impenetrable nonsense involving equations, molecules, sciencey diagrims, sweeping didactic statements from authority figures in white coats, and that this sciencey-sounding stuff might just as well be made up, concocted, confabulated out of thin air, in order to make money. They sell the idea that science is incomprehensible, with all their might, and they sell this idea mainly to attractive young women, who are dissappointingly underrepresented in the sciences.

In fact, they sell the world view of 'Teen Talk Barbie' from Mattel, who shipped with a sweet little voice circuit inside her so she could say things like, 'Math class is tough!', 'I love shopping!' and 'Will we ever have enough clothes?' when you pressed her buttons. In December 1992 the feminist direct-action Barbie Liberation Organization switched the voice circuits of hundreds of Teen Talk Barbies and GI Joe dolls in American shops. On Christmas Day Barbie said 'Dead men tell no lies' in a nice assertive voice, and the boys got soldiers under the tree telling them 'Math class is tough!' and asking 'Wanna go shopping?'

(Fra boka Bad Science. Ben Goldacre finnes også her. Han er fin.)

Oh, to be counted among them

2011-04-12T02:13:00.000-07:00

Dan Turèll om den fornemmelsen

2011-04-09T00:19:00.000-07:00

den fornemmelse når hjernen selv går amok og sætter sig fast

hæfter sig ved ét eller andet codfylt funny

à la 'mennesket består af 80% vand'

og så går man dèr i den tanke hele dagen

80% vand der tager bad i 100% vand absurd

80% vand der smider 80 andre % vand på sengen

og vand har ikke køn

og hvor meget vand er så sæd mon

80% vand der sidder og skændes med 80% vand

over 60% whisky d.v.s. 40% vand

og 80% vand der udenfor løber byen rundt i alle størrelser

og myrder og elsker og voldtager

og hvis man også kendte indholdet af jern kalk fosfor og B-vitamin

kviksølv cholesterol og LSD-25

ville man aldrig nogen sinde komme videre

2011-04-08T10:05:00.000-07:00

Det er ferdig nå. Søknadene er sendt inn og jeg har fått all tida tilbake. Jeg har lagt den på skrivebordet mens jeg rydder.

the real reason we like it, though, is that it is like sunshine

2011-04-02T04:37:00.000-07:00

Våkner tidlig om morgenen, står opp og åpner vinduet, åpner musklene, drikker kaffe. Prøver å holde ryggen rett, hodet rett over nakken, høre på fysioterapeuten. Prøver å ikke få vondt. Skal tegne hele dagen og hele uka.

Suzanne Brøgger om å gå alene hjem om natten

2011-04-01T00:55:00.001-07:00

Hvis man nu forsøger at afmystificere eller dechiffrere koden: «Dav, skat, dejlig aften» og svarer igen – ikke på koden, men på talens reelle indhold og siger «ja, det er en dejlig aften, men jeg vil ikke ligge i en seng med Dem,» så lyder det så tosset, at man også selv skal blive tosset i hovedet af det. Men hvis en kvinde ikke kan sige godaften uden risiko for, at hendes frihed ikke vil blive respekteret, så er den kvinde ikke fri. Manden, der ikke kan sige godaften uden at komme i tanke om sine genitalier, er forresten heller ikke fri.

Utmärkt

2011-03-31T00:04:00.000-07:00

(ready for the future)

2011-03-22T03:45:00.000-07:00

(waiting for the world to come)

er bare å se framover, ja?

2011-03-21T12:05:00.000-07:00

Kjøttet er stramt, tetner, lager små gule punkter av blendene lys. Det er lyset som må fjernes, kjøtt skal ligge i mørket under huden. Trekke hver muskel ut, legge dem ved siden av hverandre på bordet. Feste dem med nåler og gi dem navnelapper. Strekke i dem, kile dem, få dem til å le. Etterpå legge dem tilbake på rett plass.

Darwin om ordvalg

2011-03-19T08:40:00.000-07:00

(survival of the fittest)

Desværre har det også medført en række misforståelser. Dels er det nærmest udtryk for en tom cirkelslutning (de bedst tilpassede overlever, fordi de er de bedst tilpassede), dels har det fået mange til at tro, at den naturlige selektion bestemmer over liv og død (jf. "survival"). På dansk lever udtrykket endda i versionen "den stærkeste overlever", ikke den bedst tilpassede, som der egentlig står.

(natural selection)

I et brev til sin ven og støtte Charles Lyell, dateret 6. juni 1860, erkendte Darwin: «I must be a very bad explainer», og han skrev, at han fortrød ordet selektion. I stedet foreslog han udtrykket natural preservation («naturlig bevarelse»). Desværre kunne Lyell ikke læse hans kragetæer, så han troede, der stod natural persecution («naturlig forfølgelse»), og så var man jo lige vidt.

We are sleek and beautiful

2011-03-17T08:42:00.000-07:00

Språkene skulle løpe parallellt, men de svinger plutselig, fletter seg inn i hverandre. Eller skulle man heller sagt at de glir inn i hverandre, betydninger og skygger klistrer seg sammen, blir det samme. Er ikke det samme. Språket forandrer seg. Språket og kroppen forandrer seg, får nye linjer, blir sterkere. Kroppen føyer seg, strekker seg, spretter tilbake. Hurtige bevegelser, den vet hvordan man gjør det.

Drones

2011-03-15T04:15:00.000-07:00

USA og fjernstyrt krigføring, nej tak. Marzipanbrød, yes sir!

Beskjedne ønsker

2011-03-12T04:58:00.000-08:00

Første dag på jobb og jeg gleder meg til å kunne kjøpe:

oppvaskmiddel

nye lyspærer

plante til vinduskarmen

8. marts yo

2011-03-08T05:11:00.001-08:00

Gratulerer med dagen, jenter

2011-03-08T02:36:00.000-08:00

Gamle bilder

2011-03-02T08:59:00.000-08:00

2011-02-20T04:23:00.001-08:00

Ja, det er jeg som sykler om morgenen, får sola i ansiktet, svinger inn i skyggen, svinger ut i sola, svinger inn i skyggen. Fingertuppene så kalde at de nesten sprekker, bilene skinner i motlys, begynner å vibrere. Og jeg tenker på våren, tenker på våren, tenker på å sykle her om våren.

Er lei av å tegne nå.

2011-02-18T04:29:00.000-08:00

Men det er bare et par uker igjen, så kan jeg skrive.

Ring of fire, ring of black holes

2011-02-14T09:42:00.000-08:00

Ok, er ikke særlig fan av Valentines Day, men jeg ER fan av dette. Og Irmas økologiske nøddecreme. Veldig fan av det.

Å, København, jeg kan ikke flytte hjem igjen

2011-02-08T03:06:00.000-08:00

Oehlenschläger ville næppe have brudt sig om Oehlenschlägersgade

der er mange flere guldbajere end guldhorn

og Saxo ville nok ikke synes om Saxogade

der er en ganske anden Danmarks-Krønike end hans

og jeg tror Matthæus ville have taget sin død over Matthæusgade

som Skt. Peder ville over sit stræde -

Der er ikke én plante i Gartnergade

og der er kun udbombet slum i Slotsgade

og jeg véd godt hvad det er de studerer i Studiestræde

og hvilken type dronninger der bor i Dronningensgade

På den anden side svarer Købnagergade udmærket til sit navn

og navnet svarer udmærket til næsten alle gaderne

og der blir sikkert racet en del på Jagtvej

men næppe mere end på Far-i-mags-gade

og Lyngbyvejen fører dog til Lyngby

hvor der ganske vist ikke er meget lyng mere -

Og så videre, Dan Turèll, og så videre. Jeg sykler rundt i disse gatene og puster, kysser, ler, drikker, spiser, puster. Vil bare bo her.

2011-02-04T03:23:00.000-08:00

Karel Teige

2011-01-27T02:51:00.000-08:00