Universutstilling / space is the place

Midt i sola

Jeg banker på huden min, lytter. Det er bare meg her inne. Og jeg blir glad, for jeg kjenner meg.

Middag

Jeg vil ha to is

Å sykle gjennom byen med Benedicte, eller sitte bakpå nedover fra Blindern. Vi spiser milkshake med skje på balkongen og hun har flyttet til en annen del av byen, men jeg får røyke av hennes røyk og det er så varmt i Oslo at det lukter salt av meg. Vi sitter på plaststolene og jeg prøver å puste, om en uke er det utstilling og av og til er jeg mest spent og av og til er jeg mest redd.

Jeg føler meg dum når noen spør «Vart blir alla ankorna i Slottsparken av om vinteren?» og jeg ikke forstår at det er en Catcher in the Rye-referanse før etterpå, men så skjønner jeg at det er greit og jeg strekker armene ut, til begge sider, og løper gjennom vinteren, gjennom januar februar mars april, løper helt til mai, til i dag. I dag står jeg her.

På 44 sekunder har vi reist 100 000 lysår

Miriam og jeg skal ha utstilling, og vi vil gjerne at du skal komme.

Ansiktsmaling

På søndag var Miriam, Einar og jeg på Bjerke Travbane og malte barn i ansiktet. De var så søte. De klatret opp på stolen, var sjenerte, smilte, vred seg, var stille, pratet i vei. Jeg spurte: Og hva vil du bli da? Noen sa: Jeg vil være pusekatt, akkurat som deg! Andre fikk være dracula, ulv, sommerfugl eller tiger. Det aller beste var da en Einar sa: Frøydis, det er en her som vil være zombie. Du skal få lov til å male ham. Og jeg malte ham som en zombie og vi diskuterte hva slags zombier som er de tøffeste, forskjellen på de tidligere og de nyere zombiene, og ikke minst, hva slags hudkvalitet en zombie egentlig har.

Står opp og koker en termos med te.

Når vi er ferdige i mørkerommet, tredje dag, vasker vi ut kjemikaliene, rydder, skrur av lyset, går. Lukter på hendene våre.
Hjemme baker jeg boller.

I dag er jeg er syk og hjemme fra jobb. Vanligvis når jeg er syk prøver jeg å gjøre alt jeg vanligvis gjør og blir sint når jeg ikke får det til, men denne gangen forsøker jeg å gjøre så lite som mulig. Det er et nytt eksperiment for meg, og et ganske hyggelig ett. Hittil har jeg lest i senga, spist stor frokost, drukket milkshake og sett Pushing Daisies.
I morgen skal jeg gjøre comeback, gå i mørkerommet først og på jobb etterpå, men det er i morgen. I dag trenger jeg ikke å være flink.

(det øverste bildet er tatt med Lines polaroidkamera. Hun har mange fine kameraer)

Kvinnehistorisk natt

I går var det Kvinnehistorisk natt, jeg var med for første gang. Vi hang opp plakater rundt i byen, men først byttet vi på dem, så alle fikk noen av alles. Jeg lagde bl.a. disse, men jeg vet ikke hvor de henger:

My beloved bokhandel and me

Fordi vi er idealister, og fordi vi har hatt butikken for oss selv ei uke, har Linn og jeg lagd ny debutantutstilling i vinduet. Jeg lagde en etter alt bråket med Andersen i Aftenposten (han har ikke peiling på bokhandlere, stakkar), men denne gangen gikk vi litt lenger og lagde portretter av noen av dem. Vi syns det ble fint og håper folk stopper opp og leser når de venter på bussen og trikken, kanskje kommer de inn og kjøper en bok eller to, kanskje ikke. Vi har i alle fall gjort vårt for at de skal ha hørt om Åmodt, Durnak, Børja, Revhaug, Grue, Evjemo, Skomsvold og mange fler.

Alt går bra

It was a movie about American bombers in the Second World War and the gallant men who flew them. Seen backwards by Billy, the story went like this:
American planes, full of holes and wounded men and corpses took off backwards from an airfield in England. Over France, a few German fighter planes flew at them backwards, sucked bullets and shell fragments from some of the planes and crewmen. They did the same for wrecked American bombers on the ground, and those planes flew up backwards to join the formation.
The formation flew backwards over a German city that was in flames. The bombers opened their bomb bay doors, exerted a miraculous magnetism which shrunk the fires, gathered them into cylindrical stell containers, and lifted the containers into the bellies of the planes. The containers were stored neatly in racks. The Germans below had miraculous devices of their own, which were long steel tubes. They used them to suck more fragments from the crewmen and planes. But there were still a few wounded Americans, though, and some of the bombers were in bad repair. Over France though, German fighters came up again, made everything and everybody as good as new.

Slaughterhouse 5 - Kurt Vonnegut

Frokost, lunsj, middag

Min favorittbok av de åtte jeg leser for tida er Things the grandchildren should know, av Mark Oliver Everett. Jeg har elsket Eels i mange år, men jeg visste ikke at E hadde skrevet bok før jeg fant den i hylla på fredag.
Når jeg blir stressa og puster tungt og tror jeg ikke har tid til å gjøre noe før jeg dør setter jeg meg ned og leser et kapittel. I dag leste jeg på balkongen, det var sol og jeg ble helt varm overalt.

Mat:

No one can stop us now, 'cause we are all made of stars