John Steinbeck om plastikk

Not far outside of Bangor I stopped at an auto court and rented a room. It wasn't expensive. The sign said «Greatly Reduced Winter Rates.» It was immaculate; everything was done in plastics – the floors, the curtain, table tops of stainless burnless plastic, lamp shades of plastic. Only the bedding and the towels were of a natural material. I went to the small restaurant run in comjunction. It was all plastic too – the table linen, the butter dish. The sugar and crackers were wrapped in cellophane, the jelly in a small plastic coffin sealed with cellophane. It was early evening and I was the only customer. Even the waitress wore a sponge-off apron. She wasn't happy, but then she wasn't unhappy. She wasn't anything. But I don't believe anyone is a nothing. There has to be something inside, if only to keep the skin from collapsing. This vacant eye, listless hand, this damask cheek dusted like a doughnut with plastic powder, had to have a memory or a dream.

Travels with Charley - John Steinbeck

tidligere

Og mye mye tidligere, på brua med plakatene:

Poesiens Hus 21. september

Mens jeg syklet gjennom byen ble det mørkere, vinduer og billykter sto klarere fram. Da jeg kom til indre by ble gatelyktene tent.

Litteraturens Veje
Arrangert av Det Poetiske Bureau

Jeg har sat mig her ved det bageste bord

i restauranten hvor du og jeg hen under aften

af og til spiste et måltid

mens vi talte om lidt af hvert og det hele

og lyttede til trafikken fra Gammel Kongevej

mens regnen begyndte at falde

og bilernes lygter at glide hen over væggen

og jeg hurtigt mistede tålmodigheden

med dine gamle historier

og din lapsede halsklud

og din vane med at spise af min tallerken

som mærkeligt nok alt sammen er dét

jeg savner allermest i dag

hvor regnen er begyndt at falde

og de forbipasserendes gestalter brænder mod ruden

og jeg må sidde alene ved det bageste bord

og tænke på at der kun er én af hver

mens jeg lytter til trafikken fra Gammel Kongevej

og forsøger at fange dit blik

i digtets rystede spejl

Søren Ulrik Thomsen

Etterpå satte jeg sykkellyktene på, den hvite foran og den røde bak, tenkte på at det var blitt kaldt, at jeg kom til å være aleine når jeg kom hjem, og aleine når jeg sto opp igjen. Jeg sykla hjem langs Gammel Kongevej, svingte til venstre ved Fredriksbergs rådhus.  

Maja Lucas om navn

Jeg kalder min far for Pappy, det var en Lucky Luke-figur, han lignede. Jeg hed Musling og Mamuski og Mulle Kaninunge. Min weekend-søsters hane hed Rødkælk, og min tøjhund hed Vovkus. Vores værelser var Sodoma og Gomorra. Min mormor kaldte sig Bess efter en tropisk orkan, hun ville ikke hedde Bedste, det lød så gammelt. Min mor, som er læge og derfor den mest nøgterne i familien, er bare Hanne.

(...)

For han er min sugar pappy, min sweet daddy, og my heart belongs så sandelig to daddy, og jeg er stadig hans lille musling, jeg er Mamuski og Mulle Kaninunge for vorherre.

I det mindste bor jeg ikke længere i Gomorra, men i mit eget bombede lokum, min egen ruin af et liv.

Maja Lucas 

fra Min far kan lide fugle  

September

Det er høst. Umulig å lure seg selv lenger - bladene blir brune og ligger i veikanten. Jeg leser bøker, bøker, bøker. Skriver på kafé, hver gang jeg har tid. Vi baker kanelboller og eplekaker. Jeg drømmer om å være det siste mennesket på jorda, hver natt. Noen ganger dreper jeg zombiene med øks, legger dem i stabler på gårdsplassen etterpå. Går på loppemarked. Sykler med jakke og skjerf, selv i sola.