Friday, December 30, 2011

Virginia Woolf om å fortsette

June 8th 1940. I have just found this sheaf of notes, thrown away into my waste-paper basket. I had been tidying up (...). Shall I ever finish these notes – let alone make a book from them? The battle is at its crisis; every night the Germans fly over England; it comes closer to this house daily. If we are beaten then – however we solve that problem, and one solution is apparently suicide (so it was decided three nights ago in London among us) – book writing becomes doubtful. But I wish to go on, not to settle down in that dismal puddle.


VW
Sketch of the Past

Monday, December 26, 2011

Har ny pc. Tilbringer dagene

med å se sånn her ut:

Wednesday, December 21, 2011

Philip Larkin om å være i en bokhandel

(...) then with a sudden useless decision, he pushed open the glass-panelled door of a large bookshop, hoping to find something cheap enough for him to buy, and ready to enjoy the smell of the books, the electric light shining on glossy pages and the subdued tapping of a typewriter from behind an office door. He moved thoughtfully from shelf to shelf, here and there taking a book to inspect it, not enviously, but with a distant curiosity. From the desk came the clink of coins and polite murmured inquiries.

Jill
Philip Larkin  

Tuesday, December 20, 2011

Saturday, December 10, 2011

Jeg har tegna på vinduene

i Møllegades Boghandel. Kom og kjøp alle julegavene dine her.




Friday, December 09, 2011

I munnen

Den ene tanna har det siste halvåret vokst og blitt lenger enn de andre, den høyre hjørnetanna (ikke den venstre), og etterhvert har tunga og leppene fått et nytt bevegelsesmønster, de krummer seg rundt den, gjør plass, former seg etter den, og det er som om den ikke bare er en hjørnetann, men også en hjørnestein, munnens hjørnestein, som tunga og leppene kan forankre seg i. Støtte seg på. Skape et punkt, et grunnlag for resten.

Monday, December 05, 2011

Fra drømmedagbok

12. nov
Det meste av menneskerasen var utslettet. Jeg visste ikke hvorfor. Det var ikke zombiene.

15. nov
Ja, tegningene var kastet for lenge siden, flere dager kanskje.

3. des
Alt var litt uklart. Vi hadde et oppdrag. Hanna ledet vei.

4. des.
Skjøt zombie etter zombie. Det var ikke skummelt

også 4. des
Deforme mennesker bodde i et mellomrom. De passet på familien sin.

Monday, November 28, 2011

Saturday, November 26, 2011

John Berger om speil

Tuesday, November 22, 2011

awesomepeoplereading om Awesome people reading





http://awesomepeoplereading.tumblr.com/

Monday, November 21, 2011

hvit

Vinteren begynner snart, men ikke ennå. Jeg holder pusten, før den blir kald og mørk. I dag er det ikke kaldt og mørkt, det er en hvit københavnsk tåke, gjør byen om til et papirark med tegninger av hus, bare de forrerste, bare de neste, bak takene flat bakgrunn. Det er ikke vits i å tegne husene, de er allerede der. Noen ganger blir jeg svimmel. Noen ganger biter jeg meg i fingeren.

Wednesday, November 16, 2011

Søren Ulrik Thomsen om diktets status

Lad os kaste et blik på digtets status, som ikke er mindre sælsom end den, der indehaves af inspirationens stemme (omtalt i afsnit 6) som er tilforordnet digteren, skønt den ikke er hans fysiske, og samtidig opleves som talende til ham, skønt den ikke kommer fra en anden: På trods af, at det er forfatteren, der har skrevet digtet, rummer det en betydning, han ikke kunne have produceret uden om digtet, men denne betydning kunne heller ikke være blevet til uden forfatteren (36), og jo skarpere en formel grænse teksten forstår at trække om dét stykke tid (det være sig et minut eller et liv), hvis bortøden den repræsenterer, desto mere vidtstrakte oceaner af tid har den for sig; vi siger, at den «lever», skønt vi jo godt ved, at den er lige så ikke-levende, som en dårlig tekst er. Kunstens gådefulde dobbeltstatus kan udtrykkes i en lang række lignende paradosker som alle spidser sig til i, at værket er skabt og dog ikke skal dø, at det er uforanderligt, men til stadighed afgiver ny betydning. En sten findes, men den eksisterer ikke, et virkeligt kunstværk vil altid leve, men har i virkeligheden aldrig været levende, et menneske lever, fordi det skal dø (...).


En dans på gloser

Monday, November 07, 2011

Men heldigvis gatelys

Sykla gjennom et så godt som tomt København natt mellom søndag og mandag. 28 Days Later-soundtracket i ørene.

Friday, November 04, 2011

Didier Lefèvre om krigen mellom Soviet og Afghanistan


Fra The Photographer
av Lefèvre og Guibert

Tuesday, November 01, 2011

Og lukten, vi må ikke glemme lukten, langs veiene i mørket.

Monday, October 31, 2011

Intergalaktisk

Jeg tegna en plakat til Immaturus, studentteateret i Bergen. Takk til Eira som ga meg oppgaven.

Sunday, October 30, 2011

Darwin om at dyr og planter er miljø for hverandre

Jeg fristes til at give endnu et eksempel på, hvordan de mest forskelligartede planter og dyr i naturen er bundet sammen i et net af indviklet samhørighed. (...) Jeg har også grund til at antage, at humlebier er uundværlige for bestøvningen af stedmoderblomster, da ingen andre bier besøger dem. Mine forsøg har vist, at bier måske ikke er helt uundværlige, men dog yderst gavnlige for bestøvningen af kløver; men kun humlebier besøger rødkløver, da andre bier ikke kan nå ned til nektaren. Derfor tvivler jeg ikke på, at skulle hele humlebislægten uddø eller blive meget sjælden i England, så ville stedmoderblomst og rødkløver blive meget sjældne eller helt forsvinde. Antallet af humlebier i et område afhænger i høj grad af antallet af studsmus, som ødelægger både bikager og reder; Mr. H. Newman, som længe har studeret humlebier, tror at «mere end to tredjedel af rederne ødelægges i hele England.» Antallet af mus er som bekendt afhængigt af, hvor mange katte, der er, og Mr. Newman siger, at «nær landsbyer og småbyer har jeg set, at antallet af humlebireder er større end andre steder, hvilket jeg tilskriver kattene, der æder musene.» Det er derfor troligt, at tilstedeværelsen af store mængder kattedyr i et område ved først musenes og så biernes mellemkomst er afgørende for hyppigheden af visse blomster!
(...)
Af det ovenstående kan man udlede en yderst vigtig konklusion, nemlig at hver eneste organisme i sin opbygning er dybt forbundet, ofte via godt gemte mekanismer, med alle de andre organismer, som den kæmper med om levesteder og føde, som den skal flygte fra, eller som den selv jager. Dette ses tydeligt i udformningen af tigerens kløer og hjørnetænder og i opbygningen af ben og kløer hos den parasit, der hager sig fast på tigerens krop.

Saturday, October 29, 2011

Jobblørdag

Jeg ser tåken. Den sier høst, den sier bli inne. Jeg prøver å bli inne. Jeg får ikke lov til å bli inne, jeg sykler til jobb. På jobb kan jeg ikke se tåken, jeg kan bare se de gule lampene, alle lekene i hyller der det burde vært bøker. Jeg ville gjerne sitte inne og lese en bok, men jeg leser på kassaapparatet i stedet. 49,95dkk, 199,95dkk, 79,95dkk.  

Wednesday, October 19, 2011

Men oftere kalde hender og føtter

Det er irriterende hver gang jeg skader knoklene. Hvorfor skal leddene vri seg, sener forstrekke seg. Det gjør ingenting når blodårene gjør det samme, de sprekker bare, lar blodet renne ut under huden. Blir liggende der og stivne, lager flekker. Blir nesten stolt når det gjelder blodårene, jo større jo bedre. Hanna og jeg sammenligner, også hun med disse merkene. For oss betyr de at vi rører oss, at vi prøver noe nytt, forsøker å strekke os ut over kroppen. Dytte den ut av kontroll og kjenne på mellomrommene. Albu i skinnbeinet, men ok, fortsette fortsette. Konsentrasjonen er en sirkel, i sirkelen er bare den andre og jeg, skuldrene hoftene. Beveger han seg en brøkdel vet jeg hva jeg skal gjøre, flytte føttene. Sparke ham før han sparker meg. Alt dette gjør hodet klarere.

I dag bortover en ny vei, bladene rasler i veikanten, jeg tror de vil si meg noe. Men det er så mange som vil si meg noe, jeg hører ikke etter, dessuten går jeg feil vei. Snur og går tilbake. Jeg har for mye å gjøre, men det betyr ikke at jeg får betalt for det. Jeg vil skrive ferdig teksten snart, men nye tekster blander seg inn, nye tegninger faller over dem, skjuler ordene helt eller delvis. Jeg har aldri sett så mange eikenøtter som etter at jeg flyttet hit. De blir knust av sykkelhjulene. Når det er mange nok ligger de som en grøt i sykkelbanen opp langs Søndermarken.  

Monday, October 17, 2011

Jonas T. Bengtsson om smil

Vi går hen over broen, fra indre by til Christianshavn, går langs kanalen. Hun finder nøglerne frem.
«Jeg er glad for min lejlighed,» Siger hun og låser os ind.
Gulvet i køkkenet er dækket med skakternet linoleum. På et af de hvide felter sidder der en kat. Den følger os med øjnene, uden ellers at bevæge sig.
«Den hedder Kot,» siger hun. «Det betyder kat på polsk.»
Katten er tynd, dens pels er grå med en skaldet plet i nakken.
«Den er meget ked af det, jeg ved ikke hvorfor.»
Hun åbner en dåse kattemad, tømmer indholdet ud i en skål. Katten snuser til maden, tager en enkelt bid og mister så interessen.
«Den får den dyreste kattemad man kan købe. Men dens pels vil ikke skinne. Og den vil ikke smile.»
«Kan katte smile?»
«Du ved det når de ikke smiler.»
Vi ryger en cigaret i køkkenet mens katten ser på os. Vi skodder i vasken, og jeg følger med hende ind i soveværelset.
Hun klæder sig af som var hun hos lægen, bevægelserne er stive og praktiske. Hun lægger tøjet sammen på en stol.
Hendes krop er næsten lige så vid som hendes hænder, med synlige blå blodårer lige under huden.
Jeg kan mærke hendes hæle mod min ryg. Hendes hud blusser op, og hun får røde aftegninger på brystet og inderlårene, som en allergisk reaktion.
Hendes kat betrager os fra døråbingen. Hun har ret, den smiler ikke.  

Et eventyr,
Jonas T. Bengtsson

Thursday, October 13, 2011

Per Olov Enquist om å få et kall

För att bli missionär eller diktare måste man få kallelse, och sedan utsändas. Vad beträffar missionärerna hålls då en särskild ceremoni när dessa skola utsändas. I varje fall de till Kongo. Han är säker på att samma utsänding måste gälla dessa som äro kallade till diktare.
Att kalla sig diktare utan att vara kallad, eller fått välsignelse i bönhuset som utsänd, är förhävelse. Han är säker på att dessa som skriva likt missionärerna måste kallas, utsändas och välsignas av församlingen. Men vågar ändå provskriva en dikt. Den låter: «Vintern har flytt, / våren har kommit / bäckarna porla i kapp med varann / Nu skall vi leka och spela kulor / för nu har våren kommit minsann.» Han är ganska nöjd med rimmet men visar inte sin dikt, utan sparar den till en diktsamling med pärmar, i hopp om att få ihop til flera, vilket han inte får, vilket bekräftar misstanken. Han känner ju att han inte är kallad.
Misstanken skall leva kvar i honom i hela hans liv. Det är som byn, den som är delad. Han fattar inte, någon inne i honom är kallad, men vem är han? Dödbrodern eller han själv? Och ingen i honom är i varje fall utsänd med församlingens gillande.


Et annat liv
Per Olov Enquist

Wednesday, October 05, 2011

Vann

Strekke høyre bein, venstre bein, høyre bein. Lyden av regn utafor, men kan ikke se det, lyset for sterkt inne. Vi er anpustne, drikker vann fra plastflasker ved vinduet, så er det inn i rommet igjen og løpe. Løp løp, åtte runder så push ups. Igjen. Så slag, så spark. Pause og jeg setter pannen mot ruta, kan se det gule Jet-skiltet fra bensinstasjonen, det speiler seg i asfalten lenger vekk. Så inn igjen, vi beveger oss så raskt vi kan, til slutt ikke mulig å holde verken tempo eller teknikk oppe. De større guttene har svettet tøyet gjennomsiktig. Legg dere ned, spre bein og armer, lukk øynene. Vi gjør det. Det regner ikke lenger og jeg holder pusten hver gang jeg trekker inn, slipper langsomt ut. Jeg ser meg selv ovenfra og ser et vibrerende havdyr, et av de uten skjelett, fullstendig overgitt til pulsslagene. Dunk dunk, ikke bare hjertet, ikke bare brystet, men armene og beina, dunk dunk, ingen kontroll. Bare puls, eksistens.
Etterpå ut til sykkelen og mørket, får følge halve veien.

Tuesday, October 04, 2011

Farmor om datamaskiner

Å bo langt unna = Savne å snakke med henne


Friday, September 30, 2011

John Steinbeck om plastikk

Not far outside of Bangor I stopped at an auto court and rented a room. It wasn't expensive. The sign said «Greatly Reduced Winter Rates.» It was immaculate; everything was done in plastics – the floors, the curtain, table tops of stainless burnless plastic, lamp shades of plastic. Only the bedding and the towels were of a natural material. I went to the small restaurant run in comjunction. It was all plastic too – the table linen, the butter dish. The sugar and crackers were wrapped in cellophane, the jelly in a small plastic coffin sealed with cellophane. It was early evening and I was the only customer. Even the waitress wore a sponge-off apron. She wasn't happy, but then she wasn't unhappy. She wasn't anything. But I don't believe anyone is a nothing. There has to be something inside, if only to keep the skin from collapsing. This vacant eye, listless hand, this damask cheek dusted like a doughnut with plastic powder, had to have a memory or a dream.

Travels with Charley - John Steinbeck

Friday, September 23, 2011

tidligere

Og mye mye tidligere, på brua med plakatene:

Thursday, September 22, 2011

Poesiens Hus 21. september

Mens jeg syklet gjennom byen ble det mørkere, vinduer og billykter sto klarere fram. Da jeg kom til indre by ble gatelyktene tent.

Litteraturens Veje
Arrangert av Det Poetiske Bureau



Jeg har sat mig her ved det bageste bord
i restauranten hvor du og jeg hen under aften
af og til spiste et måltid
mens vi talte om lidt af hvert og det hele
og lyttede til trafikken fra Gammel Kongevej
mens regnen begyndte at falde
og bilernes lygter at glide hen over væggen
og jeg hurtigt mistede tålmodigheden
med dine gamle historier
og din lapsede halsklud
og din vane med at spise af min tallerken
som mærkeligt nok alt sammen er dét
jeg savner allermest i dag
hvor regnen er begyndt at falde
og de forbipasserendes gestalter brænder mod ruden
og jeg må sidde alene ved det bageste bord
og tænke på at der kun er én af hver
mens jeg lytter til trafikken fra Gammel Kongevej
og forsøger at fange dit blik
i digtets rystede spejl

Søren Ulrik Thomsen




Etterpå satte jeg sykkellyktene på, den hvite foran og den røde bak, tenkte på at det var blitt kaldt, at jeg kom til å være aleine når jeg kom hjem, og aleine når jeg sto opp igjen. Jeg sykla hjem langs Gammel Kongevej, svingte til venstre ved Fredriksbergs rådhus.  

Wednesday, September 14, 2011

Maja Lucas om navn

Jeg kalder min far for Pappy, det var en Lucky Luke-figur, han lignede. Jeg hed Musling og Mamuski og Mulle Kaninunge. Min weekend-søsters hane hed Rødkælk, og min tøjhund hed Vovkus. Vores værelser var Sodoma og Gomorra. Min mormor kaldte sig Bess efter en tropisk orkan, hun ville ikke hedde Bedste, det lød så gammelt. Min mor, som er læge og derfor den mest nøgterne i familien, er bare Hanne.
(...)
For han er min sugar pappy, min sweet daddy, og my heart belongs så sandelig to daddy, og jeg er stadig hans lille musling, jeg er Mamuski og Mulle Kaninunge for vorherre.
I det mindste bor jeg ikke længere i Gomorra, men i mit eget bombede lokum, min egen ruin af et liv.

Maja Lucas 
fra Min far kan lide fugle  

Sunday, September 11, 2011

September

Det er høst. Umulig å lure seg selv lenger - bladene blir brune og ligger i veikanten. Jeg leser bøker, bøker, bøker. Skriver på kafé, hver gang jeg har tid. Vi baker kanelboller og eplekaker. Jeg drømmer om å være det siste mennesket på jorda, hver natt. Noen ganger dreper jeg zombiene med øks, legger dem i stabler på gårdsplassen etterpå. Går på loppemarked. Sykler med jakke og skjerf, selv i sola.  

Sunday, August 28, 2011

Ole Lund Kirkegaard om at skrive for børn


Hvis vi har glemt de støvede, gule høstdage og stubbene, der stak i de nøgne fodsåler, glemt de voksnes sære, snobbede, ligegyldige snak og den bedøvende tomhed (eller ikke ville forstå, måske), gemt den lodne klump af vild sorg, der undertiden sad fast i halsen (eller var det et eller andet sted inde i brystet?), glemt den gamle dame, som vi belurede gennem hækken, fordi vi troede, at hun var en forklædt mand, glemt tævene, duftene, de trøstesløse grå dage, grisene, der løb ud, æggene vi stjal, mørket, farverne, lyset om morgenen og bækken der var fuld af sære dyr. Hvis vi har glemt alt det – og en hel del mere – vil vi aldrig kunne skrive ærligt om noget som helst, hverken for os selv – eller nogen andre overhovedet.  




Friday, August 26, 2011

Farmor




Tuesday, August 23, 2011

Ingen telefon


I Malmø sov vi oppå hverandre, fire madrasser og to senger. Rart at noen likevel sneik seg inn om natta og stjal tinga våre. Jeg hadde noen bilder på mobilen jeg ville legge her, de var av himmelen over Øresundbrua når sola akkurat kom ut bak skyene. Himmelen var stor og det steg lys opp fra havet. Dere får bare se det for dere i stedet.

Thursday, August 18, 2011

Vinduet er lite, men klart

Ute om kvelden, i hagen, plukker jeg solbær i "grekisk youghurt"-bokser. Etter hvert kommer myggen, det er for mange av dem og bare en av meg og jeg går inn. Også når jeg skal sove er det mygg, den vekker meg og jeg går og legger meg i et annet rom. Jeg våkner om morgenen av at mamma er i rommet. Et øyeblikk tror jeg hun har flyttet på meg i løpet av natta. Som da jeg var liten.

Jeg var i Domkirka og tente lys den siste dagen, selv om jeg ikke tror på Gud, og heller ikke tror på kirka. Men jeg tror på de døde.

På gobybus igjen, ser på Skåne igjen, flate jorder. Det kryper traktorer over dem og fjerner dem i striper. Ett og ett grønt tre i det gule. Det er fortsatt sommer. Jeg har lyst til å si: Hei København. Jeg er klar for høsten hos deg. Vi behøver ikke tenke på vinteren.


Tuesday, August 16, 2011

Gjennom halve byen


Jeg går nedover fra Tøyen, setter føttene hardt ned i bakken, hælen først, må skynde meg. Vet ikke hvor lang tid det tar å gå. Jeg har Benedictes kaffe på tunga og et lite mørkt blåmerke på håndleddet, der knoken stikker ut. Føttene blir varme av tyngden, av farten, men varmen slipper ikke ut, bygges opp på innsida. Varmen begynner å dunke mot huden, mot asfalten. Hvorfor har jeg så vonde føtter. Når jeg endelig setter meg på båten tar jeg av skoene, legger fotsålene mot gulvet og lar varmen renne ut.

Monday, August 08, 2011

Sunday, August 07, 2011

Det var dette som var mitt

Har fått nytt skrivebord, men tegner mest. 
Vi passet katten ei uke. Den likte best å ligge i bokhylla og kikke på oss.





Wednesday, August 03, 2011

byen driver

Under Byen spilte i Christiania. Det var første dag med sol på lenge, og helt mot slutten kom en stor flokk kråker. Fylte himmelen.



Thursday, July 28, 2011

Oslove

Den eneste veien framover er toleranse, samhold og kjærlighet.



Tuesday, July 19, 2011

Sommerhuset

Vi fikk kaffe og bløtkake hos en gammel dame, en nabo. Det var roser på bordet, bløtkaken var pynta med bringebær fra hagen og det gikk litt tid før vi forsto at hun var i ferd med å få et slag og måtte kjøres på sykehus. Hun sa ikke noe om det. Jeg gikk hjem og begynte å grave et stort hull i hagen, mellom morbærtrærne.

Vi gikk ti stykker for å se Melancholia i landsbyens kino. Vi gikk rystet hjem igjen, spiste rabarbrakompott (hva spiser man før verdens ende) og prøvde å ikke se på månen. Satt rundt bordet i spisestua og snakket, om hva Von Trier kan ha ment. Etter hvert som vi kastet meninger over bordet var det som om vi ikke lenger snakket om filmen, men fant en måte å snakke om oss selv til hverandre på.

Når vi la oss under dyna var huden varm, det var sola som fortsatte å brenne i den.

Da jeg sto i hagen og gravde fikk jeg plutselig en følelse av at pappa kunne se meg fra vinduet. Jeg hadde rett, på kvelden spurte han meg hva jeg hadde gravd etter. Gull, sa jeg. Du så ivrig ut, sa han.

Jeg fortsatte å grave på hullet de neste dagene, det ble større for hver dag. Jeg fant mange interessante insekter nede i jorda, noen var røde eller brune, andre var blekhvite og uferdige. Jeg viste dem fram til Hanna etter hvert som jeg fant dem. Etter en stund ba onkel meg fylle det med kompostjord. Vi planlegger å plante jordbær der til neste år.

  

Monday, July 18, 2011

Joseph Brodsky om litteraturens rolle


Vems avbild vi än är skapade till, är vi redan fem miljarder, och någon annan framtid än den som konsten skisserat har människan inte. Eljest väntar oss det förflutna, i första hand det politiska förflutna, med alla dess polismuntrationer i masskala.
Hursomhelst, en situation i samhället där konsten i allmänhet, och litteraturen i synnerhet, är ett prerogativ för en politisk minoritet, förefaller mig osund och farlig. Jag menar inte att man skall ersätta staten med ett bibliotek – även om denna tanke har hemsökt mig upprepade gånger – men jag hyser inga tvivel om att det skulle finnas mindre sorg i världen, om vi valde våra härskare på grundval av deras läsbakgrund och inte på grundval av deras politiska program. En potentiell härskare över våra ödan borde, tycker jag, inte i första hand utfrågas om hur han tänker sig den utrikespolitiska kursen utan om sin syn på Stendhal, Dickens, Dostojevskij. Det faktum, att litteraturen närs just av mänsklig mångfald och enfald, gör den till ett säkert motgift mot allsköns kända och framtidiga försök till masslösningar av mänsklighetens problem. Som etiskt försäkringssystem, åtminstone, är den vida pålitligare än en uppsättning trossatser eller en filosofisk doktrin.  
Eftersom inga lagar kan försvara oss mot oss själva, kan ingen strafflag förhindra brott mot litteraturen. Vi kan fördöma det materiella undertryckandet av litteraturen – förföljelser av författare, censuringrepp, bokbål – men vi står maktlösa när det gäller det värsta brottet: att inte läsa böckerna. För detta brott pliktar människan med sitt liv; och om det är en nation som begår brottet pliktar den för det med sin historia. Eftersom jag lever i det land jag lever, skulle jag kunna vara den första att tro att det finns ett visst samband mellan människans materiella välstånd och hennes litterära obildning; vad som emellertid avhåller mig från detta är historien i det land där jag föddes och växte upp. Ty reducerad till ett orsak-verkan-minimum, till en grov formel, är den ryske tragedin just tragedin hos ett samhälle, där litteraturen blivit ett prerogativ för en minoritet: den berömda ryska intelligentsian.

Fra Nobelföreläsning 1987

Thursday, July 07, 2011

Monday, July 04, 2011

Oh if I had one, I'd play this on piano

Jeg har solbrente legger, sitter i Eiras stue, ser på når hun ikke får til å lukke kofferten sin. Og det er ikke jeg som gråter, jeg er for nummen. Jeg har så vondt i fotsålene, i magen og i nakken at det er ikke plass til mer. Det er ikke jeg som flytter, det er alle andre. Jeg er så fylt opp av Beatevej og Søndermarken og Studiestræde at det ikke er plass til andre byer. Jeg ser ned på Nørrebrogade, siste gang jeg ser den akkurat herfra. Gir Eira en klem, men ikke den siste.

Og fire dager seinere regner København ned, bakgården blir en innsjø, utenfor vinduene blir lyset skrudd av og på av og på. Det regner så hardt at jeg ikke kan høre vannkokeren. 

Og pludselig har selv du fået en historie.
Det er ikke længere helt tilfældigt
hvilke gader du undgår
så lidt som at du også i dag har sat dig
ind på netop denne café
(...)
Søren Ulrik Thomsen

Halv tolv slutter det å regne. Kvart på tolv låser jeg opp sykkelen, det er mørkt, ingen andre er ute, og byen lukter nøyaktig som en skog.  

Friday, July 01, 2011

I parken med Line, ligger i sola med ei bok på magen. Jeg har ingenting bak øyelokkene, bare spindelvevaktige ord, et alfabet av insektsaktige former. Etterpå går vi og spiser økologisk suppe.


Sunday, June 26, 2011

And you, García Lorca, what were you doing down by the watermelons?

Er glad i bokudsalg i Fiolstræde.

Thursday, June 23, 2011

Wednesday, June 22, 2011

Jason om å bry seg likevel

Friday, June 17, 2011

Ok. Skriv alt.

Rasteplass i styrtregnet: Under et tak ved Stormbroen. Billysene speiles i asfalten, det lukter piss der vi sitter. Vi blander gin og tonic i tre glass vi har stjålet, tar fram kamera for å bevare øyeblikket for ettertida, ler av oss selv. Når vi har drukket opp går vi ut i regnet, neste gang vi kommer inn under tak drypper det av oss, folk flytter seg.

Drømmer om zombiene igjen, jeg er innestengt i et sort, kvadratisk rom med dem og vi leker en lek. Reglene går ut på å drepe først.

Våkner. Gressklipper utafor om morgenen. En fantastisk lukt sprer seg i rommet, som om en skog av enorme tomatplanter blir meiet ned.

Monday, June 13, 2011

Stéphane Hessel om ikke-vold

Jeg er overbevist om, at fremtiden tilhører ikke-volden, den tilhører forsoningen mellem de forskellige kulturer. Det er den vej, menneskeheden må følge fremover. Også heri er jeg enig med Sartre: Man kan ikke undskylde terrorister, der anvender bomber, men man kan forstå dem. Sartre skriver i 1947 i en af sine litterære og politiske kronikker om «Forfatterens situation i 2947»: «Jeg erkender, at volden, uanset hvilken form den end måtte manifestere sig i, er et nederlagsudtryk. Men det er et uundgåeligt nederlagsudtryk, fordi vi befinder os i et voldeligt univers. Og selv hvis vi medgiver, at det kun eskalerer volden at gribe til vold imod volden, så må man dog samtidig medgive, at det er den eneste måde at standse den på.» Hvortil jeg imidlertid vil tilføje, at ikke-vold er en sikrere måde at standse den på. Man kan ikke støtte terroristerne, sådan som Sartre gjorde ud fra dette princip under krigen i Algeriet og under Sorte Septembers aktion mod de israelske sportsfolk ved OL i 1972 i München. Det er ikke nogen effektiv strategi, og Sartre ender da også selv henimod afslutningen af sit liv med at sætte spørgsmålstegn ved terrorismens betydning og eksistensberettigelse. At sige, at «volden ikke er effektiv», er langt mere afgørende, end at tage stilling til, om man bør eller ikke bør fordømme dem, der hengiver sig til den. Terrorismen er ikke effektiv. Til forestillingen om effektivitet hører et ikke-voldeligt håb. Hvis der eksisterer en voldelig forhåbning, finder man den snarere i Guillaume Apollinaires poesi, ikke i politikken. Sartre erklærede i marts 1980, tre uger før sin død: «Det er nødvendigt at forstå, hvorfor verden af i dag, som er forfærdelig, kun er en etape i den lange historiske udvikling, at håbet altid har været en af revolutionens og oprørets vigtigste drivkræfter. Jeg betragter stadig håbet som min forestilling om fremtiden.»

Stéphane Hessel
Gør Oprør!
(Indignez Vous!)