Tuesday, July 19, 2011

Sommerhuset

Vi fikk kaffe og bløtkake hos en gammel dame, en nabo. Det var roser på bordet, bløtkaken var pynta med bringebær fra hagen og det gikk litt tid før vi forsto at hun var i ferd med å få et slag og måtte kjøres på sykehus. Hun sa ikke noe om det. Jeg gikk hjem og begynte å grave et stort hull i hagen, mellom morbærtrærne.

Vi gikk ti stykker for å se Melancholia i landsbyens kino. Vi gikk rystet hjem igjen, spiste rabarbrakompott (hva spiser man før verdens ende) og prøvde å ikke se på månen. Satt rundt bordet i spisestua og snakket, om hva Von Trier kan ha ment. Etter hvert som vi kastet meninger over bordet var det som om vi ikke lenger snakket om filmen, men fant en måte å snakke om oss selv til hverandre på.

Når vi la oss under dyna var huden varm, det var sola som fortsatte å brenne i den.

Da jeg sto i hagen og gravde fikk jeg plutselig en følelse av at pappa kunne se meg fra vinduet. Jeg hadde rett, på kvelden spurte han meg hva jeg hadde gravd etter. Gull, sa jeg. Du så ivrig ut, sa han.

Jeg fortsatte å grave på hullet de neste dagene, det ble større for hver dag. Jeg fant mange interessante insekter nede i jorda, noen var røde eller brune, andre var blekhvite og uferdige. Jeg viste dem fram til Hanna etter hvert som jeg fant dem. Etter en stund ba onkel meg fylle det med kompostjord. Vi planlegger å plante jordbær der til neste år.

  

2 comments:

Elri said...

Hei Frøydis! Veldig fint innlegg. Fantastisk når kunsopplevelser får oss til å møte oss selv og hverandre på nye måter - og er det ikke det som er meningen? Jeg liker forresten veldig godt bloggnavnet ditt. Lenge siden jeg var innom nå.

Frøydis said...

Hei Elri! Hyggelig du stakk innom igjen. Ja, det er noe av det som er fint med kunst, hvordan det speiles tilbake på oss, evt speiler oss. Og takk for navnekompliment!