Wednesday, October 19, 2011

Men oftere kalde hender og føtter

Det er irriterende hver gang jeg skader knoklene. Hvorfor skal leddene vri seg, sener forstrekke seg. Det gjør ingenting når blodårene gjør det samme, de sprekker bare, lar blodet renne ut under huden. Blir liggende der og stivne, lager flekker. Blir nesten stolt når det gjelder blodårene, jo større jo bedre. Hanna og jeg sammenligner, også hun med disse merkene. For oss betyr de at vi rører oss, at vi prøver noe nytt, forsøker å strekke os ut over kroppen. Dytte den ut av kontroll og kjenne på mellomrommene. Albu i skinnbeinet, men ok, fortsette fortsette. Konsentrasjonen er en sirkel, i sirkelen er bare den andre og jeg, skuldrene hoftene. Beveger han seg en brøkdel vet jeg hva jeg skal gjøre, flytte føttene. Sparke ham før han sparker meg. Alt dette gjør hodet klarere.

I dag bortover en ny vei, bladene rasler i veikanten, jeg tror de vil si meg noe. Men det er så mange som vil si meg noe, jeg hører ikke etter, dessuten går jeg feil vei. Snur og går tilbake. Jeg har for mye å gjøre, men det betyr ikke at jeg får betalt for det. Jeg vil skrive ferdig teksten snart, men nye tekster blander seg inn, nye tegninger faller over dem, skjuler ordene helt eller delvis. Jeg har aldri sett så mange eikenøtter som etter at jeg flyttet hit. De blir knust av sykkelhjulene. Når det er mange nok ligger de som en grøt i sykkelbanen opp langs Søndermarken.  

2 comments:

marie said...

Hei, jeg vet ikke helt hva jeg ville si egentlig. Annet enn at jeg liker det du skriver. Det er veldig, veldig fint alt sammen.

Frøydis said...

Tusen takk, Marie. Det gjør meg glad å lese :)