Når man kikker ned på kattens hode ser man øynene som to gjennomsiktige halvkuler, klinkekuler, klare til å dette ut på grunn av lyden i gangen. Lyden i gangen er en støvsuger, den er ikke vår, den er naboens. Jeg møter naboen omtrent en gang i måneden. Da hilser jeg og smiler og prøver å kjenne dem igjen. En kveld jeg, Ihra og Aina satt i gangen fikk vi et glass vin hver av naboen, men det var en annen nabo.
I dag har jeg hatt fri, i morgen må jeg jobbe. Veit ikke hva det er med julestria, men den gjør at jeg får vondt i armene, ryggen, nakken, at jeg sover ti timer om nettene. Jeg tror ikke kaffe er løsninga, jeg tror på januar.
Monday, December 14, 2009
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
1 comment:
jeg tror det jeg liker aller best med bloggen din, er din utrolig delikate omgang med språket. det er litt som å se på ballett - det ser så lett ut, og når man prøver selv blir det bare tomt og rart.
Post a Comment