Ole Lund Kirkegaard om at skrive for børn

Hvis vi har glemt de støvede, gule høstdage og stubbene, der stak i de nøgne fodsåler, glemt de voksnes sære, snobbede, ligegyldige snak og den bedøvende tomhed (eller ikke ville forstå, måske), gemt den lodne klump af vild sorg, der undertiden sad fast i halsen (eller var det et eller andet sted inde i brystet?), glemt den gamle dame, som vi belurede gennem hækken, fordi vi troede, at hun var en forklædt mand, glemt tævene, duftene, de trøstesløse grå dage, grisene, der løb ud, æggene vi stjal, mørket, farverne, lyset om morgenen og bækken der var fuld af sære dyr. Hvis vi har glemt alt det – og en hel del mere – vil vi aldrig kunne skrive ærligt om noget som helst, hverken for os selv – eller nogen andre overhovedet.  

Farmor

Ingen telefon

I Malmø sov vi oppå hverandre, fire madrasser og to senger. Rart at noen likevel sneik seg inn om natta og stjal tinga våre. Jeg hadde noen bilder på mobilen jeg ville legge her, de var av himmelen over Øresundbrua når sola akkurat kom ut bak skyene. Himmelen var stor og det steg lys opp fra havet. Dere får bare se det for dere i stedet.

Vinduet er lite, men klart

Ute om kvelden, i hagen, plukker jeg solbær i "grekisk youghurt"-bokser. Etter hvert kommer myggen, det er for mange av dem og bare en av meg og jeg går inn. Også når jeg skal sove er det mygg, den vekker meg og jeg går og legger meg i et annet rom. Jeg våkner om morgenen av at mamma er i rommet. Et øyeblikk tror jeg hun har flyttet på meg i løpet av natta. Som da jeg var liten.

Jeg var i Domkirka og tente lys den siste dagen, selv om jeg ikke tror på Gud, og heller ikke tror på kirka. Men jeg tror på de døde.

På gobybus igjen, ser på Skåne igjen, flate jorder. Det kryper traktorer over dem og fjerner dem i striper. Ett og ett grønt tre i det gule. Det er fortsatt sommer. Jeg har lyst til å si: Hei København. Jeg er klar for høsten hos deg. Vi behøver ikke tenke på vinteren.

Gjennom halve byen

Jeg går nedover fra Tøyen, setter føttene hardt ned i bakken, hælen først, må skynde meg. Vet ikke hvor lang tid det tar å gå. Jeg har Benedictes kaffe på tunga og et lite mørkt blåmerke på håndleddet, der knoken stikker ut. Føttene blir varme av tyngden, av farten, men varmen slipper ikke ut, bygges opp på innsida. Varmen begynner å dunke mot huden, mot asfalten. Hvorfor har jeg så vonde føtter. Når jeg endelig setter meg på båten tar jeg av skoene, legger fotsålene mot gulvet og lar varmen renne ut.

Liv Strömquist om mannssamfunnet

Det var dette som var mitt

Har fått nytt skrivebord, men tegner mest. 

Vi passet katten ei uke. Den likte best å ligge i bokhylla og kikke på oss.

byen driver

Under Byen spilte i Christiania. Det var første dag med sol på lenge, og helt mot slutten kom en stor flokk kråker. Fylte himmelen.