Et dyr i en skråning eller et skogbryn (kanskje en hjort) løftet hodet og været, nakken bøyd elegant i en halvsirkel bakover. Jeg visste den hadde oppdaget meg, oppdaget at jeg fortsatt sto her foran kjøkkenvinduet og så ut på bakgården (gulgrønn og våt etter at snøen trakk seg tilbake), at den ville sette klovene i jorda, usikkert i starten, og begynne å gå, følge lukten. At den på et tidspunkt vil finne meg. Og jeg satte fra meg tekoppen og snudde meg vekk fra vinduet og tenkte at jeg tar det jeg får, jeg tar det jeg får.