Men i det universet Dawkins beskriver
er det genene, og ikke den synlige fenotypen, som er kilden til alle
disse ferdighetene. Derfor har genene nå «planer», de er
«egoistiske», «forutseende», har «moral», de «lurer» bærerne
sine til atferd som gagner deres egen spredning, og de «gjenkjenner»
og «hjelper» kopier av seg selv i andre fenotyper. Riktignok
poengterer Dawkins at dette kun er symbolsk ment ,men han blir offer
for sine egne metaforer, og dermed formes en modell som i mangt har
et mystisk preg. For det finnes ikke dekning for å tilskrive gener
ferdigheter som forutsetter fortolkning og avveining, altså
egenskaper som er karakteristiske for subjekter. Gener er ikke
egenvillige subjekter, de er sekvenser av DNA, en nokså enkel
forbindelse av fosforsyre, litt sukker og noen nitrogenbaser – ikke
vesensforskjellig fra det brune pulveret i suppeposer man kjøper på
RIMI.
Markus Lindholm
Evolusjon – naturens kulturhistorie
No comments:
Post a Comment