T-banestemning

Og det er en egen deilig stemning når man kommer ned på t-banestasjonen. Lyden av vann som drypper surkler høylytt i bakgrunnen uten at man helt vet hvor det drypper fra. Lufta er våt og varm, det damper av menneskene som har søkt tilflukt her nede med sko som setter vannspor når de går. Innvandrerfamilier trykker seg sammen på benkene og ler. Folk smiler, folk er sure, de er som de alltid er, men i dag er de det på en annen måte, byfolk i regnet, de smiler og er sure men de er det, som sagt, på en spesiell og våt måte som tiltaler meg og jeg er like våt som dem. Med små utaktiske ballettsko har jeg plasket meg gjennom gatene og det var så varmt og trygt da jeg kom inn her og jeg kjente det i lange sklier nedover ryggen.

Words

 Words. I've written so many words that I don't know if I have any more. I am empty, there is nothing left in there. It's like shaking a box of raisins to get out the last little brown lump that is stuck in one of the corners. Sometimes I get half a sentence out, sometimes nothing. What I'm trying to do with this diary I'm not really sure.

I sent a letter to Japan yesterday, a letter with a hedgehog drawing, lemon candy, and a story only for him. I didn't cry when I wrote it, I didn't feel my inside turn.

Hos en god venn

Og etterpå, når man sitter på t-banen og tenker at livet er et underfundig og dunkelt tjern med noe som glitrer på bunnen, etterpå, på t-banen, når det hele står for deg, klart og betydelig, da føles det viktig det du nettopp gjorde, da føles det som at alt dette rare betyr noe stort.
Det er etter disse stille kveldene med tilfeldige samtaler, de sene helgekveldene med mørke på balkongen og latter og støy fem etasjer nedenfor, og en venn som når klokka blir halv tolv sier; Skal vi koke noen poteter og spise dem?