eg reagerer på ord og setninger litt som med mat. Når jeg leser et ord eller en beskrivelse jeg synes er vakker spiser jeg den opp, assimilerer den inn i meg. Stopper opp i lesingen et øyeblikk for å dra alt jeg kan ut av det, før jeg fortsetter.
Det er det samme med dårlige setninger. Jeg kan sammenligne det med denne situasjonen: Å sitte og spise nøtter som er lagt på rekke bortover én og én, og for å komme videre til neste er man nødt til å spise den som kom først. Så da sitter man der og spiser, og plutselig merker man at det smaker skikkelig vondt i munnen - det var en dårlig nøtt - og man har lyst til å spytte den ut, men vet at hvis man gjør det kommer man ikke videre til den neste.
Når jeg leser en dårlig setning smaker det litt vondt i munnen, men hvis jeg skal videre i boka må jeg jo spise alle setningene, også de dårlige, jeg vet det. Så hvorfor har jeg så vanskelig for å svelge for tiden?
I går natt drømte jeg at jeg var Leonard Cohen.
Wednesday, July 16, 2008
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment