Friday, July 18, 2008

Stadig disse nederlagene. I går våknet jeg med vissheten om at romanen min er håpløs, hjelpeløs. I dag slitt meg gjennom jeg vet ikke hvilket utkast av kapittel to, til den siste samtalen da jeg nesten ga opp. Her revnet språket, hele romanen var ved å gli ut av hendene på meg.
Jeg merker denne motstanden i meg hele tiden, som en kattetunge. Jeg har egentlig lyst til å skrive noe helt annet, noe mørkere, saktere, men denne fortellingen har opptatt meg for lenge til at jeg kan gi den opp nå. Jeg har jo akkurat fått taket på den.

1 comment:

snegourotchka said...

jeg tror det er slikt som skjer, av og til må man slåss litt med det man skriver. men det blir jo ikke borte dersom du flytter oppmerksomheten til noe annet for en stund, heller.