Oppfinnelsen av Frøydis

Jeg trenger ikke folk til å fortelle meg hvordan han er og hvordan han har behandlet meg, jeg vet det selv og visste det hele tiden. Det er bare det at det er ingen sammenheng mellom å vite og det å slå opp med ham, det tok lang tid før jeg klarte det. På grunn av redselen for at det egentlig var meg det var noe galt med, at jeg ikke prøvde hardt nok, fordi jeg var forelsket i ham uansett og var glad når vi hadde det fint.
Og nettopp dette er kjernen i saken, at også jeg, Frøydis S, er like mye kjærlighetens narr som alle andre, at selv om jeg vet, fortsetter jeg å håpe. At jeg kan finne meg i og godta alt for mye.
Det er dette som er meg. For bare noen år siden trodde jeg at jeg var uskyldig og ren, at den store kjærligheten ikke kom til å gå fra meg den gangen, at man spilte med åpne kort og at hvis man mente alt godt ville man unngå å bli skitten.