Nå drar jeg

Når det er kaldt legger jeg hendene i bløt i vasken, trekker inn varmen som en zombie som spiser hjerne (entusiastisk).
I går fikk jeg gå gratis på Nationaltheateret for å se En Vanlig Dag I Helvete. Under stykket, i en av de stille delene hvor skuespillerne lå på gulvet, hvisket en dame høyt til en annen Jeg får ikke så mye ut av det, og jeg kunne se Ole Johan Skjelbreid le opp mot taket. Jeg hadde lyst til å snu meg mot henne og si: Men det gjør jeg. Jeg trakk ordene opp i meg, som varmt vann, som en zombie som spiser hjerne (entusiastisk). Etterpå gikk jeg gjennom Slottsparken og kjente frosten oppover strømpebuksene, tenkte på hva Tor Ulven hadde å si om trærne (for ikke å si om steinene). Ikke at det betyr noe at jeg tenkte på dette, men det var det jeg gjorde. Trærne i Slottsparken er noen av yndlingstrærne mine, og når jeg er så trist at jeg ikke vil vite hvem jeg er lenger, da går jeg dit og ønsker at jeg ble en av dem. Granen i skogen uten oppvåkning, O, var jeg bare et koma i skogen, uten oppvåkning.
Men jeg behøver ikke å være et koma, ikke nå, ikke ennå, ikke på lenge. Og i kveld skal jeg på julebord.

Bytte språk

Jeg burde skrive oftere her. Jeg burde skrive oftere, generelt. John Cage spiller sitt preparerte piano for meg, P forteller at han trakk tonerekkene opp av en hatt under konserter og viste at alt er tilfeldig. Jeg lar alt være tilfeldig. Jeg lar meg selv sitte oppe og tegne om kveldene i stedet for å skrive, jeg holdes våken om nettene av noe annet enn bøker, han er myk mot fingertuppene. Jeg har ikke noe å si lenger, ikke fordi jeg er lykkelig og derfor ikke trenger litteratur for å tre inn i en mer harmonisk verden og føle meg hel etc, langt i fra, jeg bare lager andre ting akkurat nå. Ting som ikke er bygd opp av ord. Og jeg forteller meg selv unnskyldninger og sier at det er greit, så lenge det går over til ord igjen en gang. Kanskje til neste år.

Men det går bra

Jeg sto opp om morgenen med han som kanskje er kjæresten min, og da vi sjekket valgresultatet på dagsavisen.no sa jeg "Yes! Gi meg fem!" noe han gjorde og etterpå kysset han meg.
USA har valgt sin første svarte president, jeg får lov å kysse verdens søteste gutt så mye jeg vil, og seinere på dagen, i gangen på skolen, fikk jeg vite at farmor har kreft i begge nyrene.

Jeg lurer på om dette skjer fordi jeg har kommet på besøk så lite i det siste, er det derfor hun har blitt syk, er det egentlig min skyld? For da jeg bodde hjemme og kunne beskytte henne med å drikke te og å snakke om arkeologi, fuglenes interessefelter og debattinnleggene i Aftenposten, da var hun ikke syk, da gikk hun rundt i hagen og lukte, da dro hun på båttur nedover Seinen eller til Schleswig Holstein for å se på utgravinger, da sa hun: Nu laver jeg en kanne te, og så setter vi os i haven, eller hvad?
Jeg kommer til at savne deg når du flytter, Frøydis, sa hun for tre år siden.

Av og til knyter alt seg skikkelig hardt sammen rundt meg, men det går bra, det meste i livet egentlig er bra når man bare tenker over det. Hun tar det visst ganske rolig, man kan leve lenge med nyrekreft. Hun sier at noe skal man jo dø av likevel. Og det er helt sant. Noe skal man dø av. Bare ikke akkurat nå, ikke dø nå, vær så snill. La meg komme på besøk og drikke te noen år til først.