Men det går bra

Jeg sto opp om morgenen med han som kanskje er kjæresten min, og da vi sjekket valgresultatet på dagsavisen.no sa jeg "Yes! Gi meg fem!" noe han gjorde og etterpå kysset han meg.
USA har valgt sin første svarte president, jeg får lov å kysse verdens søteste gutt så mye jeg vil, og seinere på dagen, i gangen på skolen, fikk jeg vite at farmor har kreft i begge nyrene.

Jeg lurer på om dette skjer fordi jeg har kommet på besøk så lite i det siste, er det derfor hun har blitt syk, er det egentlig min skyld? For da jeg bodde hjemme og kunne beskytte henne med å drikke te og å snakke om arkeologi, fuglenes interessefelter og debattinnleggene i Aftenposten, da var hun ikke syk, da gikk hun rundt i hagen og lukte, da dro hun på båttur nedover Seinen eller til Schleswig Holstein for å se på utgravinger, da sa hun: Nu laver jeg en kanne te, og så setter vi os i haven, eller hvad?
Jeg kommer til at savne deg når du flytter, Frøydis, sa hun for tre år siden.

Av og til knyter alt seg skikkelig hardt sammen rundt meg, men det går bra, det meste i livet egentlig er bra når man bare tenker over det. Hun tar det visst ganske rolig, man kan leve lenge med nyrekreft. Hun sier at noe skal man jo dø av likevel. Og det er helt sant. Noe skal man dø av. Bare ikke akkurat nå, ikke dø nå, vær så snill. La meg komme på besøk og drikke te noen år til først.