Jeg våknet og vi lå og hørte på regnet utenfor, jeg spiste to kanelboller jeg har bakt selv og tenkte på den filmen som handlet om å se ut av vinduet. Katten borer snuten inn i øret mitt for å male. Og seinere: Jeg sto bak disken og tenkte over hvor godt jeg liker jobben min, jeg var så glad for at jeg skal stå her minst et helt år for å selge bøker, flytte på bøker, lukte på bøker. Jeg var så glad, du vet, sånn rolig-glad man er når ting bare er fint og man er fornøyd og alt er greit. Jeg står for valgene jeg har tatt, de ser ut til å virke, de ser ut til å legge seg der de skal. Det surrer i håndleddene av alt jeg har lyst til å lese, surrer i fingertuppene av ordene jeg har skal skrive.
Men da kommer det altså en ape inn på jobb og stjeler 6000,- fra kassa når jeg står der aleine, uten at jeg så hvem det var engang. Og så føler jeg meg mislykka. Og så føler jeg meg trøtt i beina. Og så ser jeg køen foran meg og jeg veit jeg ikke kan begynne å grine, jeg må pakke inn gaver i blomstrete papir og gult bånd, jeg må smile og spørre om de vil ha en pose mens jeg venter på Securitasvakten som ikke kan gjøre noe som helst. Pengene er jo borte. Og jeg skulle sånn ønske, du veit, jeg skulle sånn ønske at han hadde valgt en annen dag, en dag jeg syntes ting var litt trist, en dag jeg ikke trodde på verden. Jeg ville ha akkurat denne for meg selv.