I det siste har det vært en slags eksplosjon av ekle menn som vil ha meg. De vil det på byen, når jeg går på gata midt på dagen, når jeg står på jobb. Og jeg blir sint og litt redd og veit ikke hva jeg skal gjøre. Jeg mener, for det første: Hvorfor vil de ha akkurat meg? For det andre: Hvorfor vil de ha meg akkurat i juli-september? For det tredje: Hvorfor kan de ikke bare drite i det?
Den triveligste versjonen av disse mennene roper etter meg: «Hei døh, bli med meg hjem og gjør noe morsomt a.»
Jeg: «Nei takk, jeg tror ikke vi passer så godt sammen.»
Han: «Hæ, jeg hadde ikke tenkt at vi skulle bli sammen heller.»
Og dette kunne vært en festlig replikkveksling, ikke sant, det kunne vært noe vi lo av når jeg fortalte om det, hvis det bare ikke hadde vært så overveldende mange av dem som spør om jeg vil ha sex, om jeg vil gifte meg med dem for å lære dem norsk, eller bare roper etter meg, følger etter meg, tar på meg. Evt bare gnir meg litt over skuldrene og kysser meg utover ansiktet. Jeg skjønner ikke hvorfor de tror det er helt greit, for det er ikke det. Stort sett trekker jeg på skuldrene og prøver å glemme det, men de gangene jeg blir redd er det ikke like lett.
Ingen jeg har snakket med får så mange slibrige forslag som jeg, og siden jeg som de fleste andre ser helt vanlig ut begynner jeg å lure på om jeg oppfører meg på en spesiell måte, om jeg gjør et eller annet som får folk til ha lyst til å være ekle. Men jeg er ikke særlig promiskuøs av meg, ikke er jeg særlig utfordrende eller provoserende heller. Og så tenker jeg at det kanskje er nettopp det, at jeg er ganske mild, at jeg ikke ser avvisende ut. Men hva skal jeg gjøre med det, da? Skal jeg legge om stilen og prøve å virke sur hele tiden? Det er jo bare trist, jeg har ikke lyst til å virke sur hele tiden. Da blir jeg sikkert sur.
Nei æsj, jeg vet ikke. Jeg vil bare at de skal la være.
4 comments:
På en måte vil jeg si at jeg forstår at de ikke klarer å la være. Du er jo søt som en knupp, og godheten din skinner gjennom deg og langt utenfor. Men likevel burde de klare å styre seg. De kan jo heller smile til deg, og så kan du velge om du vil smile tilbake?
Bare si at du har kjærest og at de IKKE FÅR TA PÅ DEG. Si at du kjenner en i Tromsø som kjenner en som har en pistol. (Y)
Haha ja, jeg skal si det. Jeg kjenner en i tromsø som kjenner en som... Ellers pleier jeg å dikte opp en kjæreste, og han er utrolig sjalu. Faktisk så sjalu at han ikke tåler at jeg møter venner engang. Det har hittil ikke hjulpet meg så veldig mye, men litt i alle fall.
:)
Da faren min var lærer var det en elev som truet ham med at onkelen hans skulle komme og kutte av ham hodet med NINJASVERDET SITT. Det kan du jo også prøve.
Pappa har en harpun, kanskje jeg kan fortelle dem det?
Post a Comment