Fjellet

Farmor tegna hytta selv. Skjerfet jeg går med har oldemor vevd. Vi har tradisjoner her, alle har de samme sengene som sist og før det, maten har den samme plassen, alle sparer på sin kopp og sin asjett. Det er ingen elektrisitet her. Vi smelter snø og lager mat på vedkomfyren, om kvelden tenner vi stearinlys og en petroleumslampe. Vi drikker vann fra elva, elva er svart.

Vi klatrer helt opp på toppen, 1300 meter over havet. Den er kald og hardblåst som familien min og vi ser hele vidda, ned langs elva og elvetunga. Sky og snø er det samme, alle lyder er lagd i lua. Vi ser sporene etter rypa, den går overalt. En ravn ser oss og skriker, vi er de eneste menneskene her.

Etterhvert kommer nysnøen og vinden. Vi snakker ikke om å bli påskebrune, det er for mye lue i panna, solbrille for øya, skjerf rundt munnen, det er for mye anorakk rundt kinnene. Vi ser bare snøen og skiene våre, helt til vi løfter hodet, da ser vi alt.

Stikker hånda opp i hodet, det er vanskelig å skjelne mellom mitt eget hår og ulvepelsen. Farmor kjøpte ulvepelsen i 1968, ulven var alt dengang jeger. Nå er det jeg som går med anorakken, jeg ser ut av samme hette som farmor, men vi ser ikke det samme.

Den tredje dagen er den kaldeste og på kvelden drar vi til elva for å isbade. Tærne ned i snøen, klærne som hud blir igjen over vannet og elva er svart. Opp igjen og hjem, fingre og tær blir dobbelt så store når de er kalde.