Sunday, November 21, 2010

Nesodden. I skogen er det to av meg når jeg står ved vinduet, i byen er det bare plass til en. I dette huset har jeg plutselig tid rundt meg, i hvert eneste rom. Jeg blir fort vant til det, ønsker at hverdagen var mer som dette. Går ut i snøen og kløyver ved, bærer to paller inn i uthuset. Vil ikke at farmor skal fryse.

Morgenen etter avskjedsfesten: Våkner og sovner og våkner. Det er lyst. Fra dette vinduet kan man se både Holmenkollen og opp mot Ekeberg. Fra dette vinduet kan man snu seg mot frokostbordet, tenke at man sov på rett plass i natt. Tar t-banen fra B, og når jeg setter meg på båten tilbake til skogen er jeg fortsatt fylt av kaffe.

2 comments:

mette said...

det vil alltid være frøydis i skogen. også når du drar. og når du kommer tilbake, står hun der fortsatt. og da håper jeg at jeg kan gi en klem. på lørdagskvelden var jeg desverre i en annen skog. men jeg tenkte på deg.

Frøydis said...

Ja, jeg håper også på klem. Vi sees, Mette.