Nytt land, nye prosjekter

Følelsen av at livet koagulerer, at alt blir tykt, tykkere, samler seg i en hinne mellom det som er utafor og det som er innafor,

at jeg trenger noe å holde fast i, en utsikt for eksempel. At det finnes en utsikt. Men hvilken bakgård, hvilket hus, hvilken gate, hvilken park. Skal jeg ha lampe eller planter i vinduskarmen. Hvem skal jeg se den med, skal jeg se den med noen,

jeg stikker ut i alle retninger. Spinner meg ut, spinner meg inn igjen,

og det jeg hvert fall vet er at alt er helt jævla spennende.