Jeg føler meg tom når jeg ikke har noe å skrive på. Det er som jeg ikke lenger har noen mening, noen retning. Ikke noe sentrum.
Så lenge jeg har en historie å skrive på, så lenge jeg kan lukke døra bak meg og gå inn i noe som er større enn meg selv, men samtidig bare finnes som en del av meg, er skapt av meg og vil dø uten meg, da føler jeg at jeg har en verdi.
Etter at jeg skrev ferdig manuset til skolen har jeg gått rundt og vært en periferi, fullstendig verdiløs, fordi jeg ikke innebar noe annet enn meg selv.

Derfor er det godt å sitte med en helt ny skrivebok, jeg har snart gjort alt det grunnleggende til første kapittel. Nye ting er spennende, og som sagt tidligere: det er ikke fantastisk, men det er noe.