Hypermobile

My physiotherapist told me yesterday that I’ve got hypermobile joints. I never knew. I can’t have any extreme form of the condition, I mean, yes, I can bend my arms the wrong way behind my head, and almost do the splits although it’s been four years since I did any real physical training, but I’m nothing near Benedicte. Hypermobile joints. Imagine me being hyper anything. The body is such a strange thing.

The consultant I had at school told me to try another publisher for my novel, and then follow up the one I thought gave the best directions. I don’t want to do anything with it at the moment so I guess this is as good a form of procrastination as anything.

Friday

I saw Harry Potter today. He was grown up, wore a rucksack and walked rather awkwardly into 7-eleven. Afterwards I bought carrots and borrowed comics at the library. Ida and I saw Tatt av Kvinnen at the cinema and experimented with bananas and chocolate in the oven.

The tree outside our kitchen window is completely orange now, while all the other trees are just a plain yellow kind of green.

Autumn and complaints and a dinner

Autumn is a cunning thing, whatever the situation it never fails in being impressive. All this rain and all this sun, and the leaves, the leaves, the broken grass. And when I close my eyes this could almost be 2004.
I like the scarves, the cups of tea, the soup and the chocolate, oh I like that.

I’m staying with my parents this week instead of going to school. My arms hurt too much to draw anyway, and my feet make it painful to move around. Sitting here doing nothing makes my feet hurt less, but of course I couldn’t stay away from writing, and now my arms are almost crackling when I move them. But I get to read a lot, and there is doctor tomorrow.

Carrots and onions

Det er byen der kalder

Byens lyder har blitt vennligere eller i alle fall har jeg blitt mer glad i dem. Før fantes det bare meg og skogen.
Gryntingen når byen våkner, suset fra dens daglige gjøremål. Av og til spiller naboen på gitar eller det kjører en sirene forbi. Byen mumler når den sover, og det blander seg med lukten av råtne blader i parkene og langs fortauene, og det er dette vi kaller høst, for det er umulig å si det på noen annen måte enn at høsten henger i trærne.

Drar ikke på skolen i dag, eller i morgen, eller dagen etter det. Snart skal jeg til røntgen, og etterpå flere blodprøver. Jeg kan knapt å holde en blyant med disse armene, fingrene visner bort.

Å skrive

Har tenkt en del på hvorfor jeg egentlig skriver. Jeg mener, det er ikke som om det gjør meg lykkelig, dette er ikke veien til et rolig og tilfreds liv. Det gjør meg ufullstendig, rastløs og lengtende. Men på samme tid er det skrivingen som, når jeg får det til, gjør meg hel igjen, gjør meg rolig, gjør at jeg er verdt noe. Det er det eneste jeg har å stille opp mellom meg selv og verden, det holder meg sammen, det er som lim.

De siste tre-fire dagene har jeg klart å skrive en del, etter en lang periode uten at noe har ført noe sted. Og det gjør meg trygg, det gir meg en egenverdi. Jeg kan gå steder uten å føle at folk tenker: Å, her kommer hun igjen, hun som ikke er verdt noe.

Kanskje legger jeg for mye i skrivingen, men det er likevel dette jeg har. Å skrive er alt. Jeg er å skrive.

It’s cold when I get up and I jump from foot to foot before I get my socks on, I burn my lips on my tea before I push past the whirls of wind and leaves on my way to the bus. I like that. I want to paint with yellow and red on my brush and nothing else.

Actually my physiotherapist told me I’m not allowed to write or draw through the weekend, but who am I if I don’t try?

Kveld

Jeg hører Benedicte pusle rundt på rommet sitt. Jeg har vinduet åpent. Bilene ruller forbi, fulle folk ruller forbi og jeg ruller over i senga.

doctors and feet

Oh my god, it’s so frustrating when the doctor won’t listen, when I finally gave up on my it-will-probably-go-away-by-itself philosophy, when I finally went to the doctor, when he says: I don’t know, take these pills, you could take some photos of your feet if you want to I guess.
My feet have been aching since November last year, and these days I have problems with walking home after school, it hurts so much. And the woman who took my blood test hit a nerve or something, and my right arm won’t function properly.

I want to cry and then watch a movie.

Manus

Så. Refusert igjen.
Hadde jeg vært en ekte forfatterspire ville jeg sikkert gått ut og blitt overstadig full på billig whisky. Jeg er vel ikke det og jeg gjør ikke det. Jeg rydder og tørker støv. Bak bøkene til og med, under eskene. Det gjorde ikke like vondt denne gangen, Gyldendal er ok.


Fra konsulent:
Jeg synes dette manuset har mye bra ved seg, særlig språklig. Mange steder er det direkte poetisk. Denne forfatteren kan skrive.
Fra hovedkonsulent:
Og at du får en så grundig innstilling, viser at du ligger i øverste klasse blant manus som kommer inn. Nå satser vi på at du har fått noen råd, og så vil vi gå inn i manus når ny versjon foreligger.

Hva trenger jeg nå?
En kopp te. Evnen til å absorbere dette. Litt pågangsmot.
Jeg orker ikke løfte hendene.

(herregud, jeg er egentlig skikkelig fornøyd)

Satte meg i vinduskarmen i dag og lente meg ut over byen, lyttet etter framtiden.

Autumn

Ida and I just watched the last Dr. Who episode of season 3. I ate too much marzipan with chocolate sauce.

After school tomorrow I’ll go buy a lot of vegetables. Then I’ll bake bread and make vegetable soup. After all it’s autumn now, and one should treat Autumn with respect. Like sacrificing hot soup and warm bread with butter to it. And stare out of the window while eating it slowly, slowly.

Post

I used to write a lot here, and now I don’t anymore. Not sure why. It’s not like I don’t write, I write all the time, in my paper diary and elsewhere. Notebooks.

School has started and I like it. Looking forward to everything we’re going to learn, the way I’ll look at things a couple of months from now. I like this girl in my class. She bakes her own bread, just like I do.

I’ll go for some pictures of cakes now. They’re from my father’s birthday. Anne and Benedicte helped me serve coffee.