Skaller, skygger

Denne siste undervisningsuka har vi plutselig vært dydsmønsteret, selvet klisjeen, på en kunstskole. Læreren satte på opera og svensk folkemusikk mens vi studerte hodeskaller og musklene i ansiktet, tegnet selvportrett av mer eller (kanskje heller) mindre slående likhet. Man blir sykt lei av å se seg selv i speilet i to dager, jeg fikk lyst til å barbere hodet så alle kan se kraniet mitt. På jobb fortsetter jeg denne memento mori-leken på kundene, forsøker å se den indre strukturen deres, kjevebeinas plassering, pannen og haka som strekker seg ut mot huden, kjevemusklene, øyeeplenes form.

I dag sto det ei dame utenfor jobben min med cowboyskinnjakke og danset for seg selv, vrikket skikkelig på hoftene.