Man tror man har skjønt hvordan ting henger sammen, hvordan de ligger bak hverandre for å skape rom når man tegner, hvorfor noen kryper forbi og svarer uttrykksløst, hvorfor noen gjør deg til den krypende. Men så lærer man mer og man lever mer og når man ser på de gamle tegningene og refleksjonene forstår man at man egentlig bare hadde skjønt overskjæringene, hvordan en ting overlapper en annen, at man ikke hadde evnet å se rundt formen. Tenk om man kunne se rundt hele tida.