Jeg hang med Eskil i går, før han dro til Hawaii. Og noe var fint og noe var rart. Jeg vet aldri hvordan jeg skal oppføre meg, hvilke lover binder to mennesker når de er kjærester, hvilke når de er venner? Og hva i helvete er en ekskjæreste?
De spilte Nina Simones My Man’s Gone Now på kaféen, og det var både velvalgt og utrolig upassende av dem. Men det er greit, jeg spilte den selv, da han hadde gått fra leiligheten min. Satte meg på gulvet, og så kom den sinnssykt snurrende følelsen det er så vanskelig å kjempe mot, og jeg tenkte; når er det jeg skal slutte å gråte? Pustet, pustet, pustet. Vi snakket om mye, men ikke om noe viktig, vi bryr oss begge for mye om uviktige ting. Og, du vet, jeg kan ikke reglene. Pustet inn, pustet ut. Og det var da, akkurat der på gulvet, at jeg pustet ut en vesentlig del av min ungdom (Tell' me that I’m old now, Since I lose my man) Jeg stakk hånda inn under t-skjorta, inn under bh-en for å sjekke om det var et hull der. Det var det ikke, det banket, og da er det håp.
Og jeg tenkte: Det er i dag jeg skal slutte å gråte.


Jeg tar meg selv i å forestille meg at jeg er et enormt tre. Jeg har lest mye om trær i det siste.