Vi dro til Lillevollaug i går, for å besøke Annes foreldre og gå i skogen deres. Faren til Anne har skog-skillz og det er noe jeg beundrer. Å være i en skog som er uberørt av mennesker på over hundre år gir meg en følelse av evighet, av at dette er det mest ekte stedet jeg har vært noen gang. Det var helt stille der, bortsett fra pusten vår, og rasling av støvler i mose, elven lenger nede. Bare biblioteker gjør meg like rolig som skogen.
Etterpå prøvde vi hattene til farmoren hennes, kikket på klærne og eskene og skapene og skoene, jeg fant et bilde av en zeppeliner, en ekte zeppeliner. Så drakk vi hylleblomstte og så rare mennesker på toget.

Jeg tror jeg vil selge Øyabilletten min. Jeg behøver sko, fort, for disse driver og faller fra hverandre, dessuten er det en science fiction-festival jeg kanskje heller vil dra på (ach, for jeg er mer nerd enn du tror, og var uansett mest opptatt av Gogol Bordello, Woven Hand og Rockettothesky)