Overskya/ å gå

Å gå og gå og aldri komme til døra.
Repeat.
Spise sjokolade.
(repeat)
Jeg drikker kaffe hver morgen og lover hjertet mitt å slutte.
(jeg er et enormt tre)

Bringebærpai med bjørnebær

Før vi la på lokket















Venner å spise den hos

Jeg vet ikke. Jeg har så lyst til å slåss med noen / kysse noen. Alle. Hvem som helst.

Når jeg bliver væk og bliver bange

My heart rate rapid, han avlyser igjen og vi har så vidt sett hverandre siden januar. Jeg tenker at jeg er dum (jeg er træt af folk der bare forlader mig), jeg legger meg hver kveld og jeg drømmer alene. I stedet for å sitte på rommet og stirre på laptopen blir jeg med på kino, og det er mens S og jeg ser Watchmen på Collusseum at to ting slår meg: Det ene er hvor absurd det er at to mennesker skal velge hverandre livet ut, at de skal henge sammen og at det er dette som er lykken, og det andre er at det eneste jeg virkelig er flink til er å jobbe. Alt jeg noen gang har oppnådd har jeg klart fordi jeg vet hvordan man jobber, jobber hardt, og det er det eneste jeg egentlig vet noe om. And it goes like this: I’m only here for the fight. Jeg vet hvordan man holder penselen over papiret, jeg vet hvordan man sitter hele ferier og skriver en tekst, jeg vet hvordan man behandler strukturer i hodet, jeg kan konsepter, lese artikler, skrive analyser. Jeg kan sparke hardt, jeg har dobbel sølv i NM i tae kwon do. Men jeg vet ikke hvordan man slutter å unnskylde seg, jeg vet ikke hvordan man snakker med folk man ikke kjenner, jeg vet ikke hvordan man holder på noen man elsker.
Likevel, tenker jeg, det er da noe. I’m only here for the fight, og jeg liker å jobbe.

Sola

Da vi spiste frokost fortalte Ida meg at sola sto opp 06.04 i dag, det gjorde meg glad og vi kikket ut vinduet på det som snart er en balkong. Vi kikket også ut på nordlendingen med hammer som banner høyt og roper til svensken i kjeledress nede i hagen, men det er ikke like idyllisk.
Fordi sola er det første jeg tenker på om morgenen (bortsett fra Hvem er jeg? Hvor mye er klokka?) og fordi den bestemmer humøret mitt i foruroligende grad nå om våren, har jeg lyst til å skrive litt om den.
I følge mine bøker om verdensrommet er sola en relativt gjennomsnittlig stjerne når det gjelder temperatur, farge og type. Inne i sola omformes omtrent 700 millioner tonn hydrogen til helium hvert eneste sekund, og det er så mye at jeg ikke kan begynne å se det for meg. Likevel er det nok hydrogen igjen til at sola kan fortsette på samme måte i 5 milliarder år til, heldigvis.
Solflekker er enorme magnetiske felter som hindrer den varme gassen å stige opp fra solas kjerne. Her er en solflekk:















Se på sola! Den ser ut som honning (og opp ned ser den ut som et sint ansikt). Cellemønsteret i fotosfæren kalles granulasjon og cellene er omtrent 1800 km store. Ut fra sola strømmer det kontinuerlig en tynn, varm gass (også kalt solvind), og hele solsystemet vårt er innhyllet i denne gassen.


















Til slutt en liten faktaopplystning, bare fordi den gir meg den barnslige gleden at jeg kan skrive ”millioner milliarder milliarder”, akkurat som da jeg var barn:
Effekten av sola er 385 millioner milliarder milliarder Watt.
:)
(bilder og fakta er fra Himmelen sett fra jorda og Romalderen)

Nugatti og sol

For et par dager siden kjøpte jeg nugatti for første gang. Det var litt som å være barn og bli voksen på samme tid. Jeg spiser det på brødskiva med masse smør under, nam nam. Jeg liker å stå opp tidlig og se at det er sol, jeg liker å drikke te og juice og hvis jeg rekker det går jeg til skolen i stedet for å ta bussen.
Jeg tegner et par ting og et par andre ting. Her er et par andre ting.


























Og her er katten.

Alice in Wonderland

Jeg lånte denne filmen av kunsthistorielæreren min, og den er så fin! Švankmajer + Carrol er en optimal kombinasjon.





If I like trains it’s no doubt because they go faster
than funerals
last tango you’re only a bugle-call at the end of
a corridor
I’m slowly threading locks between my fingers
the crime describes a parabola and falls back heavily
on it’s feet
You and that other you and that other one, you won’t get away

(Robert Desnos var litt av en fyr, og av og til skrev han i transe.)

Mai

Det er 45 dager til mai og jeg prøver å vri dagene fortere, som å skru på timeren når man koker egg, men tiden sitter fast et eller annet sted.
I mai har vi balkong, i mai er det lenge siden januar, i mai skal det være sol hver eneste dag. Jeg tror på mai og på juni, jeg tror på juli og resten av livet.

Helt eller ikke helt

Ukas nedgraderte helt: Davy Crockett.
Jeg vet ikke med dere, men jeg var i hvert fall veldig fan av Davy Crockett som barn. Jeg slukte bøkene, to om gangen, ja, egentlig hadde jeg et par fåfengte planer om å bli Davy Crockett. I sommerferiene tok jeg med lillebror ut i skogen så vi kunne krype rundt i mosen, og det var ikke fritt for at jeg av og til så en indianer bak buskene. Planen var da å hilse vennlig på ham, lære noen av triksene hans, og så snike seg videre. Dessverre måtte vi ofte gi opp all denne snikingen når vi ble bitt av de bittesmå maurene, du vet, de røde. Det svei for mye.
Jeg har ikke tenkt så mye på å bli Davy Crockett de siste åra, men jeg har bevart følelsen i meg, og tenkt at det i hvert fall var noen i USA på 1800-tallet som viste indianerne respekt.
Trodde jeg, for nå får jeg høre at godeste Davy beskriver i dagboka si hvordan han tente på indianere og stekte poteter i fettet deres. Det gjør meg kvalm, skuffa og skikkelig sint.

Forrige ukes nedgraderte helt: Rikhardt Løvehjerte.
Jeg leste både Robin Hood og Ivanhoe som barn, men det står ingenting i dem om at Richardt Løvehjerte slaktet jøder og muslimer fordi han var fundamentalistisk kristen.

Jeg trenger nye helter.

Om natta; kaldt.

Om morgenen; kattespor over lakenet, vinduet på gløtt.
Av og til griner jeg så det spraker i TV-en. Av og til går jeg rundt og smiler av nesten ingen ting. Jeg tror jeg har det ganske bra om dagen, ting begynner å ordne seg. Jeg jobber så hardt jeg kan, med litt forskjellig. Tegninger, bokhandel, bilder, ord. Meg selv.

I går satt vi på mormors veranda med sol i ansiktet og spiste vafler med brunost. Da var våren her, akkurat da var den det.

Endelig

I dag viste alle fram hva de har gjort de siste to ukene, og det var utrolig mye fint, folk lager så mye bra på skolen min.
Her er noen av de ferdige bildene Katarina og jeg tok, hun sitter i badekaret og jeg kløner rundt bak kamera.

Kake

Jeg hadde tenkt til å skrive et par ting, men jeg er for sliten, jeg foretrekker å stirre ut i lufta og gape i stedet. Men se, dette er en kake Ida og jeg bakte i helga:
Tesjokoladekake med appelsinmarmelade














Den var veldig god og ikke så klissete som den ser ut.

Jeg er lei av å fryse: Kom vår

Kom død og knus meg som om jeg var av glass
Pappa tok meg med på prøvelesingen av teaterstykket om Saladin og Rikard Løvehjerte som Thorvald Steen og Tariq Ali skriver sammen. Jeg gleder meg til å se det ferdig neste april. Da det var opplest kunne folk i salen komme med kommentarer og spørsmål, og de to forfatterne svarte. Til tider ble det svært underholdende.
”Nå føler jeg meg rent opplivet!” sa pappa etterpå, og bortsett fra at det hørtes ut som det kom rett ut av en tidlig nittenhundretallsroman var det fint å høre.

Tariq Ali på litteraturhuset:

















I dag så jeg Historien om den gråtende kamel, temmelig nøyaktig ett år etter at jeg satt på toget gjennom Gobi-ørkenen og lovte alle å se filmen så fort jeg kom hjem.
Her er en tøykamel jeg kjøpte i Mongolia. Den luktet stramt da jeg fikk den, som av geit, nå lukter den bare av bøker eller hva det nå er det lukter på rommet mitt.
Jeg har lyst til å ri på en kamel.














Og vinteren har gjemt sporene vi gikk opp i høst, gikk opp i hverandre, gikk i oppløsning. Å behøve og å ikke behøve. Å puste mykt / jobbe hardt.

Skolegreier

Vi har foto de neste ukene, og for første gang i år virrer jeg ikke rundt alene, jeg spurte Katarina om hun ville samarbeide. I dag tok vi de første skissebildene, og etterpå måtte jeg fortelle folk på jobb at grunnen til at jeg kom for seint var at jeg satt i et badekar på Sagene og glemte tida.
Vi er stort sett enige i hvordan det skal se ut, og litt mer usikre på hva det egentlig er vi skal ta bilde av, hva i all verden det skal bety. Men jeg tror det kan bli noe hvis vi jobber med det, lar det vokse litt.



































Forrige uke var jeg så lei av å tegne at jeg fikk skrive i stedet. Det eneste kravet de stilte var at jeg stilte det ut på en eller annen måte. Så jeg ba Philip om å lese dem opp høyt, vi satt i timesvis og tok opp lyd, leste tekstene igjen og igjen til ordene ikke betydde noe lenger, til vi var slitne og fnisete og blodsukkeret var lik null. Seinere klippet jeg lydfilene, la dem på mp3-spilleren og koblet til høyttalere i et lite rom. Spilte dem av høyt.
Det var utrolig rart å høre sine egne ord hver gang man gikk i gangen, å kikke inn og se at det sto noen der inne, eller de satt på gulvet. Etterpå høre dem si at de ikke ville gå ut igjen.

Vinter igjen

Der fikk jeg for å tro på våren, for å tro på at det skulle slutte å snø en dag, at mars var den første vårmåneden. Men jeg har farmors gamle lapplandsstøvler, en kattunge og en ny kjole.