Når jeg bliver væk og bliver bange

My heart rate rapid, han avlyser igjen og vi har så vidt sett hverandre siden januar. Jeg tenker at jeg er dum (jeg er træt af folk der bare forlader mig), jeg legger meg hver kveld og jeg drømmer alene. I stedet for å sitte på rommet og stirre på laptopen blir jeg med på kino, og det er mens S og jeg ser Watchmen på Collusseum at to ting slår meg: Det ene er hvor absurd det er at to mennesker skal velge hverandre livet ut, at de skal henge sammen og at det er dette som er lykken, og det andre er at det eneste jeg virkelig er flink til er å jobbe. Alt jeg noen gang har oppnådd har jeg klart fordi jeg vet hvordan man jobber, jobber hardt, og det er det eneste jeg egentlig vet noe om. And it goes like this: I’m only here for the fight. Jeg vet hvordan man holder penselen over papiret, jeg vet hvordan man sitter hele ferier og skriver en tekst, jeg vet hvordan man behandler strukturer i hodet, jeg kan konsepter, lese artikler, skrive analyser. Jeg kan sparke hardt, jeg har dobbel sølv i NM i tae kwon do. Men jeg vet ikke hvordan man slutter å unnskylde seg, jeg vet ikke hvordan man snakker med folk man ikke kjenner, jeg vet ikke hvordan man holder på noen man elsker.
Likevel, tenker jeg, det er da noe. I’m only here for the fight, og jeg liker å jobbe.