Kokosnøtt

Vi lager animasjonsfilm på skolen og jeg veksler mellom å være kjempegira og… ikke kjempegira. Av og til har jeg mer lyst til å sove og spise grapefrukt og lese morgenbladet. Når jeg drar fingrene over huden kjennes den ut som den tilhører en annen, og jeg lurer på om jeg er meg. Men jeg er det.

Sist uke så jeg en kokosnøtt i Akerselva. Det var en mandag. Da jeg kom på skolen på tirsdag gikk jeg rett til vinduet for å se etter den, og gjett hva? Den var der ennå. Selv om elva var full av smeltevann ble kokosnøtten værende på samme sted. Jeg viste den til flere i klassen, pekte på den og sa, Ja, en kokosnøtt, tenk det. Etter hvert ble den kalt kokosnøtten til Frøydis og når jeg ikke var der sto det andre for å følge med på den. Onsdag og torsdag skulket jeg (unnskyld, skole) og da jeg kom tilbake på fredag var det kokosnøtten folk ville snakke med meg om først. Ikke hei, ikke har du det bra, ikke god morgen. Det var kokosnøtt. De hadde nemlig stått og sett på den da den plutselig bevegde seg vekk fra elvebredden og fór nedover elva. Så synd, sa jeg. Nei, men vent, sa de. For hør nå, den kom tilbake! Mot strømmen.
Så jeg løp til vinduet for å se, og den var der ennå, men vannet hadde sunket og den lå på land.
Det var da jeg måtte innse det, kokosnøtten var til meg, en gave fra Akerselva, og i pausen gikk jeg ned og hentet den.
Så nå er spørsmålet, hva skal jeg gjøre med den? Hva gjør man egentlig med en kokosnøtt man har fått av Akerselva?

Godteri og festival (hva kan være bedre?)

Det er en viss type mennesker som gjør at du tenker Åh, når du ser dem, uten at du vet helt hvorfor. På torsdag kom det ei sånn jente inn på jobb og jeg tenkte Åh.
Da hun skulle betale spurte hun: Vil du ha godteri? og holdt fram en pose smågodt. Jeg fikk ta to, og jeg ble så inderlig glad. Blant alle de narkomane, alle med dårlig tid, alle som spør etter Marian Keyes eller Cecelia Ahern kommer ei jente og spør om man vil ha godteri. Man kan ikke miste trua på mennesket når noen av dem gjør ting som dette.

Vi hadde festival på skolen, det var fire band og masse øl. Jeg sto i baren og hadde kjole og en hatt fra 50-tallet, sjenerøst bortlånt av Benedicte. Skolen var full av folk, badeballer og lysende plastfrukt, en slags varm boks av bevegelse og lyd og entusiastiske samtaler med folk som løp videre, til neste band, neste samtale, neste flaske med øl. Læreren min og jeg lente oss over bardisken mot hverandre, og jeg fortalte at jeg ikke har søkt på en eneste skole til neste år, at jeg bare skal selge bøker i bokhandelen og jobbe med prosjekter på egen hånd. Han sa: Jammen, det blir noe av deg, det tror intuisjonen min. Etter noen forferdelige år nå framover, så kommer det til å gå bra. Jeg håper han bare mente forferdelig som i økonomisk trangt, at det ikke var en spådom over framtiden min generelt.
Steamboatbuddha var fantastiske, de rocka huset med gitar, banjo og egne trepaller til å trampe på, og etter dem kom Svarte Greiner som fikk alle til å sette seg ned på gulvet for å lytte til lyder.
Gud, jeg elsker å danse. Det må være lykken; å bevege seg uendelig til musikk.

Alt for mange tegninger

Litterär Gestaltning har vært i Norge, været har vært sol og jeg har vært en slags groupie. De leste på Mono på tirsdag og Sound of Mu på onsdag, og de var så flinke at et par ganger var jeg nødt til å holde pusten, små knepp av luft inn og ut. Etterpå fikk jeg møte Tina, og litt seinere igjen steike speilegg til henne hjemme.
Fredag dro Linn og jeg på til Soria Moria, der folk leste eller sang eller spilte, alt etter som. Jeg mistet evnen til å stave navn riktig og Linn ga skriveboka mi et nytt navn.
Og her er bilder, om du vil se.

1 Mono
2 fantastiske Tina
3 fisken der har set tiden begynde
4 Ole Robert Sunde i stedet for Svein Jarvoll
5 fisken der har set verden begynde
6 Hayden Powell
7 Kristin Berget
8 skriveboka
9 Oda (bharfot)
10 Knut
11 folk

Jeg vil ha alt på én gang

Sove skrike spise lytte elske drikke se dytte sove sove sove
Livet er det beste jeg vet

I vannet

I dag sto jeg og T i klasserommet og så ned i Akerselva. Det går mye vann i den nå, det må være snø som smelter et sted, og vannet bråker i gult og hvitt under vinduene. Hun pekte ned der en hund nettopp hadde svømt i land med en pinne og sa: Se, der er det en kokosnøtt.
Jeg så etter og ganske riktig, det lå en kokosnøtt i Akerselva.
Nei, så eksotisk, sa jeg.
Og det er det som er så fint, en liten stund kan man tenke at Akerselva er eksotisk, at den minner om eventyr farmor leste for meg da jeg var liten. Og jeg kan glemme hvor lette ordene mine virker når jeg holder dem i hånda.

Fredag

I natt bekjempet jeg zombier med sverdet mitt, men eggen var så sløv at det var umulig å drepe dem. Det var frustrerende. Dagen har vært litt roligere; jeg etset fugler inn i kobberplater, var på utstillinger med klassen og drakk kakao i sola på arkitekturmuseet.
Jeg lager våren om til en palimpsest av høsten. Jeg skraper meg ren og skriver nye ting.

Katten sover i senga mi. Jeg har flekker av grafikksverte på hendene og i kveld skal jeg drikke opp whiskyflaska.

Vi begynner en dag seinere på skolen enn jeg trodde, så jeg blir hjemme og tegner gebisser og vekkerklokker, lurer på hvor mange uker det er til jeg skal våkne. Et stort, skinnende insekt lander på puta. Jeg drømte at jeg sov i bøker og var dekket av skrift, jeg drømte at jeg kjente på månen. Den var kald, kald som kjøleskapet som hvitvin som å sove alene når det regner. Til frokost spiste jeg nybakt rugbrød med egg.
Et stort, skinnende insekt lander på puta og hvisker meg noe i øret.
Det smiler som en venn som sola som jeg gjør til meg selv i speilet.
Jeg tegner hender som blir til fugler (og fuglene flyr vekk) og lurer på hvor lenge det er til jeg kan fly. Til lunsj stekte jeg en fiskekake og drakk kaffe med soyamelk.

(Og Black Dice er noe av det fineste jeg har hørt)

Påsken

I påsken har jeg støvsugd gangen og kjøkkenet, vasket ovnen, vasket gulvet på rommet, is it a bird, is it a plane, jeg er supermann og jeg har aviset kjøleskapet og fryseren.

Påsken har sett sånn ut:

Jeg har bodd her halvparten av tida










































Jeg har malt påskeegg


















Jeg har drukket te med farmor. Hun snakker om krokus og rådyr















Jeg har lagd årets siste snømann


















Jeg har sittet i sola og lest. (Boka anbefales forresten på det varmeste)















Jeg har sett zombie-film med lillebror (det er tross alt det påsken går ut på er det ikke, return of the dead). Broren min er tretten år og når jeg står ute i hagen og raker kommer han ut med et brett boller og bringebærsmoothie som han har lagd selv. Tenk det.



























Jeg har sett verdensromutstillingen på Aker Brygge















Jeg har bygd et Ikea-nattbord


















Og det har en skuff til og med. Skuff ftw!
















I påsken fikk vi også en fiks ferdig balkong. Nå mangler vi bare å fylle den med stoler og tomatplanter, så blir alt bra.
Nå skal jeg gå og bake rugbrød.

Egg

Å kikke gjennom rugekassene og finne lysebrune, varme egg slår påskeeggleting any day.

Hver dag føles som søndag. Jeg tegner, spiser, ser film, trener. Jeg har lest ut tre bøker og er i gang med den fjerde.

Verdensrommet synger

Jeg har hatt lyst til å dele dette lenge, men glemt det. Hvis du går til den irriterende stygge siden her kan dere høre på lyder fra verdensrommet. Man pleier å tenke at verdensrommet er tomt og lydløst (In space no one can hear you scream osv), men egentlig er det fullt av gass, det er bare litt stor avstand mellom partiklene, og hvis man har radioører kan man høre musikken.

Jeg liker særlig Saturn.

Påskeferie

Føles som denne ukas ufrivillige inaktivitet har sklidd over i en ferie jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Sovesofaer og folk på kiwi og ingen steder å legge penselen eller tannbørsten. Alt sammen tar på.

Han sendte en melding og lurte på om vi skulle dra på kino. Hadde dette vært for en måned siden, hadde dette vært for en uke siden, hadde jeg stukket hull på påskeferien for ham og dratt tilbake til Oslo. Men ikke nå. Det kan vente en uke.
Og det eneste jeg egentlig har lyst til er å krølle meg sammen og grine, ikke sant, men jeg gjør ikke det, jeg stirrer opp i taket og gaper, lar tårene renne ned i nesa i stedet og jeg steiker pannekaker til mamma. Vil ikke at hun skal se at jeg er trist.
Jeg hadde det bra før jeg møtte ham og jeg har det bra igjen nå. Han kan flytte ut av brystkassa mi, ta med seg alle gangene jeg sa unnskyld uten å ha gjort noe galt, alle gangene han ga meg dårlig samvittighet for å sende melding, alle gangene jeg beit meg i fingertuppene og lurte på hva som var feil med meg. Han kan ta med seg alt sammen, for jeg trenger det ikke.
___

Og vi har påskekyllinger her.


Hver påske har jeg glemt hvordan det er når en kylling sovner i hånda. De har sprø fugleføtter som klamrer seg fast i håndflata, de lukker øynene og ber deg om å ta vare på dem. Og du gjør det. Du gjør det.