Påskeferie

Føles som denne ukas ufrivillige inaktivitet har sklidd over i en ferie jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Sovesofaer og folk på kiwi og ingen steder å legge penselen eller tannbørsten. Alt sammen tar på.

Han sendte en melding og lurte på om vi skulle dra på kino. Hadde dette vært for en måned siden, hadde dette vært for en uke siden, hadde jeg stukket hull på påskeferien for ham og dratt tilbake til Oslo. Men ikke nå. Det kan vente en uke.
Og det eneste jeg egentlig har lyst til er å krølle meg sammen og grine, ikke sant, men jeg gjør ikke det, jeg stirrer opp i taket og gaper, lar tårene renne ned i nesa i stedet og jeg steiker pannekaker til mamma. Vil ikke at hun skal se at jeg er trist.
Jeg hadde det bra før jeg møtte ham og jeg har det bra igjen nå. Han kan flytte ut av brystkassa mi, ta med seg alle gangene jeg sa unnskyld uten å ha gjort noe galt, alle gangene han ga meg dårlig samvittighet for å sende melding, alle gangene jeg beit meg i fingertuppene og lurte på hva som var feil med meg. Han kan ta med seg alt sammen, for jeg trenger det ikke.
___

Og vi har påskekyllinger her.


Hver påske har jeg glemt hvordan det er når en kylling sovner i hånda. De har sprø fugleføtter som klamrer seg fast i håndflata, de lukker øynene og ber deg om å ta vare på dem. Og du gjør det. Du gjør det.