Godteri og festival (hva kan være bedre?)

Det er en viss type mennesker som gjør at du tenker Åh, når du ser dem, uten at du vet helt hvorfor. På torsdag kom det ei sånn jente inn på jobb og jeg tenkte Åh.
Da hun skulle betale spurte hun: Vil du ha godteri? og holdt fram en pose smågodt. Jeg fikk ta to, og jeg ble så inderlig glad. Blant alle de narkomane, alle med dårlig tid, alle som spør etter Marian Keyes eller Cecelia Ahern kommer ei jente og spør om man vil ha godteri. Man kan ikke miste trua på mennesket når noen av dem gjør ting som dette.

Vi hadde festival på skolen, det var fire band og masse øl. Jeg sto i baren og hadde kjole og en hatt fra 50-tallet, sjenerøst bortlånt av Benedicte. Skolen var full av folk, badeballer og lysende plastfrukt, en slags varm boks av bevegelse og lyd og entusiastiske samtaler med folk som løp videre, til neste band, neste samtale, neste flaske med øl. Læreren min og jeg lente oss over bardisken mot hverandre, og jeg fortalte at jeg ikke har søkt på en eneste skole til neste år, at jeg bare skal selge bøker i bokhandelen og jobbe med prosjekter på egen hånd. Han sa: Jammen, det blir noe av deg, det tror intuisjonen min. Etter noen forferdelige år nå framover, så kommer det til å gå bra. Jeg håper han bare mente forferdelig som i økonomisk trangt, at det ikke var en spådom over framtiden min generelt.
Steamboatbuddha var fantastiske, de rocka huset med gitar, banjo og egne trepaller til å trampe på, og etter dem kom Svarte Greiner som fikk alle til å sette seg ned på gulvet for å lytte til lyder.
Gud, jeg elsker å danse. Det må være lykken; å bevege seg uendelig til musikk.