Minus 20 når vi våkner, bare minus 14 når vi har spist frokost. Sov i tårnet, kikket ned i hagen og det sto rådyr der og spiste epler under snøen. Men det var den dagen farmor fylte nitti, de andre dagene sov vi mye lenger. Det har gått en kulde i fingrene mine, innerst i beinet, og selv etter at jeg har blitt varm igjen kan jeg klemme på henda og det tyter kulde ut. I strimler, ut under neglene. Jeg plukker opp strimlene og strekker dem ut foran lyset. Drømmer sterke klare drømmer før jeg drar på jobb.

When suddenly

Johnny gets the feeling he's being surrounded by
horses,
horses,
horses,
horses

Norsk smaker merkelig når jeg legger det inn i munnen igjen. Går for mye opp i slutten av setningene, har for tydelig diksjon.

Billie Holiday om barndom

Other kids, when they did something wrong, would lie their way out of it. But if I did anything wrong I'd come right out and admit it. And she'd have a fit, call me a sinner and tell me I'd never amount to anything. She never got through telling my mother I was going to bring home a baby and disgrace the damn family like she did. One time she heard me say «Damn it» and she thought this was so sinful she tossed a pot of hot starch at me. She missed, though, because I ducked.

Alice Dean used to keep a whorehouse on the corner nearest our place, and I used to run errands for her and the girls. I was very commercial in those days. I'd never go to the store for anybody for less than a nickel or a dime. But I'd un all over for Alice and the girls, and I'd wash basins, put out the Lifebuoy soap and towels. When it came time to pay me, I used to tell her she could keep the money if she'd let me come up in her front parlor and listen to Louis Armstrong and Bessie Smith on her victrola.  

Hanna og jeg synger for lussekattene på kjøkkenet

Ny utsikt, nytt skrivebord. Jeg tar s-toget, går rundt i gatene. Kjøper billige stearinlys.

 

  

Om noen timer tar jeg nattbussen til København. Jeg har med en ryggsekk og mormors Berlin-koffert fra 1936, der har jeg tegneblokker, skrivebøker, blyanter, pc. Blir der til april, men jeg kommer hjem til jul. 

<3 til alle. Vær så god: 

Moving To

Paris, jeg vet ikke. Jeg bodde hos en gammel heks i et gammelt heksehus. Hun prøvde å spise meg opp bit for bit. Hun hadde klart det hvis jeg ikke hadde dratt hjem.  

Men jeg elsket byen, jeg elsket språket, jeg elsket å forstå hva folk på metroen sa. Jeg drar dit igjen en gang, med bra folk. Neste gang blir det fint.

High speed slow motion

Daaaayyylight covers everything

Jeg har ikke hørt det nye albumet. Men jeg har hørt at det fins. La meg bli som katten. La meg bli som dinosauren. La meg bli til ditt navn, stegosaurus. La alle høre det. La de små kattunger komme til meg.

Blå

Jeg fikk ikke tegna alle som leste, fordi jeg var for nervøs før det var min tur, og havnet i post-opplesningskoma etterpå, men her er i hvert fall noen. Alle som var der var superfine, elsker dere.

I morgen tidlig drar jeg til Paris, har ennå ikke pakket. Ryggsekken ligger i senga og sover.

Jeg skal lese på Litteratur på Blå i morgen (tirsdag) klokka sju. Det skal også:

Stein Stølen Bjerkaker

Linda Stølen

Kolbjørn Opsahl

Øystein Stryken

Rannveig Windingstad

Hege Siri

Christine Nyhagen

og

Mikkel Øyen

Kom om du kan / vil.

Nesodden. I skogen er det to av meg når jeg står ved vinduet, i byen er det bare plass til en. I dette huset har jeg plutselig tid rundt meg, i hvert eneste rom. Jeg blir fort vant til det, ønsker at hverdagen var mer som dette. Går ut i snøen og kløyver ved, bærer to paller inn i uthuset. Vil ikke at farmor skal fryse.

Morgenen etter avskjedsfesten: Våkner og sovner og våkner. Det er lyst. Fra dette vinduet kan man se både Holmenkollen og opp mot Ekeberg. Fra dette vinduet kan man snu seg mot frokostbordet, tenke at man sov på rett plass i natt. Tar t-banen fra B, og når jeg setter meg på båten tilbake til skogen er jeg fortsatt fylt av kaffe.

Vil bare anbefale disse to

  

i november

Jeg står opp og det er mørkt. Trykker fire ganger på vekkerklokka for at den skal slutte å ringe, tre ganger står jeg ikke opp. På kjøkkenet står kaffen og havregrynet i hver sin pose. Lager kaffe og havregrøt. Klokka seks står oppreist i hjørnet, klokka sju kommer helt bort til bordet. Og gardinene må opp, også grålysningen må inn bak øynene. Og avisa.

Litt som en OD-dag da vi var små

Mamma og pappa bestilte to paller ved og inviterte lillebror og meg hjem på middag. Vi rakte hele hagen, bar ved, drakk te med farmor. Lydene er klarere der, det er mer plass til hver enkelt av dem. Frosten i gresset, hanen bak uthuset, bjellene til naboens geiter. Jeg hører hakkespetten før jeg ser den, en skygge mot furutreet. I naturfagstimene på ungdomsskolen lærte vi at den kan banke tjue bank i sekundet. Nebbet, nakkemusklene og skallen er spesialtilpasset for å tåle påkjenningen uten å gå i stykker.

Når raka river eplene opp fra bakken følger frosten med opp i lufta.

Og det er dagen etter at de har trukket den store tanna ut av kjeven min, at jeg finner sykkelen min ødelagt og jeg bruker nesten en time på å trille hjem om natta mens jeg løfter bakdelen av sykkelen, finner av og til blod i munnviken, men det er bare fordi kjøttet er i ferd med å gro. Når jeg ser på tanna ser jeg nervetråden som fortsatt stikker ut fra rota der den ble røsket ut og jeg tenker at der, der kan jeg se meg selv, det er sånne tråder jeg er lagd av og jeg fungerer fordi ingen har røsket dem ut av meg, men det der med sykkelen, det kjenner jeg røsker litt, jeg får i hvert fall lyst til å røske i den som gjorde det, å på en eller annen måte bare gi dem inn.

och det knastrade som om det funnits tänder i luften

The secret museum

The horn on the Victrola looked inviting,
so I jumped inside. It was cool, and smooth
to the touch. I fell, but slowly, and so I was
not afraid. I became very small; I believe
the force of my fall influenced my shape,
which began to conform to the inside of the
horn. Eventually I became a single point.
And I entered the groove of a record, which
launched me as pure sound. A vibration.
I carry no melody, not even a note. My trans-
fuguring moment fell between beats, and so
I am an aspect of that atmospheric scratch
in the background. Before me, and after me,
came the most beautiful trumpet solo.

Damon Krukowsi

Frokost - aldri en dag uten

                        

Begynner forfra, slipper taket

Jeg øver meg på å stå opp tidlig og legge meg seint. Det blir bare seks-sju timer hver natt, men til sist venner kroppen seg til det, svarer OK når jeg sier den skal våkne.

Det er mye å tegne og mye å pakke. Sniker meg til å skrive om morgener, netter eller søndager.  

Jeg pakker ned igjen alt jeg pakket ut i august, skriver lange lister på pappeskene. Pappa kommer noen ganger og henter dem, jeg flytter heller litt og litt enn alt på én gang. Eskene skal ikke pakkes ut denne gangen, de skal stå på loftet, i stallen, i kjelleren. Og når alt står der tar jeg en ryggsekk og en koffert, setter meg på bussen. Går av i København. 

Pappa sa han hadde ryddet på loftet for å få plass. Det står mange esker der fra før, noen fra barndommen. En av dem het «Våpen og kosedyr.»

Vi har bare én

Åh Lester

Mester

efter ti dage uden musik:

din 1936 tenor

flydende gennem 6. sal i denne skyskraber

og borende sig ind i min eneste krop

fyrre år efter

et liv efter -

(...)

DT

Åh Dan Turèll. Etter å ha løpt i seksti minutter og etterpå løftet meg selv, opp og ned, løper diktene dine inn i min eneste kropp. Rolig og åpen.

«Nei detta blir bra,» roper noen til noen andre i mørket. Jeg sykler med to pappesker på styret, holder balansen. Er enig med noen.

Vi er alle aper

Fant igjen noen gamle mobilbilder

I natt drømte jeg jeg hadde en sånn i munnen

Jeg måtte passe på å ikke mose den med tunga.

Oktober gjør vondt i halsen, gjør rød i kinnene. Jeg blir tjuefire.

Å begynne å pakke bøkene ned igjen. Denne gangen sortere helt annerledes: Hvilke får bli danske med meg. Bøkene snur seg etter lyden, de har ingen vinger. Lyden er fra trikken, den er utafor, om igjen og om igjen. Trikken setter fra seg spor i vinduskarmen, bøkene spiser det med en gang. Også skrivebordet spiser det, også gulvet spiser det. Hvert år slites 250 000 tonn asfalt av veien og blir til støv. Men det er i Norge, i Danmark ser tallene annerledes ut. Jeg skal se nærmere på dem etterhvert.

We do our best vampire routines

As we suck the dying hours dry

Når man først har muligheten

Hva er det jeg gjør nå? Jeg bygger ut. I et anfall av hybris ser jeg for meg Proust som ligger i senga med en penn. I mellomrommene lager jeg små meningsløse tegneserier, og en stor. Jeg tror den gir mening.

Køb

Tidlig mandag morgen og Oslo fryser, vi har blitt stoppet i både den svenske og den norske tollen, vi har ventet, vi er lei av buss, og vi vil tilbake til København. Og bo der, bo der, bo der.

Dyrke selv

I sommer har jeg lagd dette:

Så vet man hvor man skal dra om man har hjertesorg. Men vi skal ikke dit, ikke nå, vi skal til Køben og sykle og spise mat og jeg gleder meg sånn.

Bokfestival

Oslo Bokfestival, noe av det beste på lenge. Ikke at fikk med meg så mye som jeg helst skulle, men jeg var da i hvert fall på poesi-slam, litterært nachspiel på biblioteket, astroshow på operataket, og så klart, boksalg, boksalg, dansing til klokka fire. Flere timer på kafé med en bok i hendene.