Tegneserier

I går fikk jeg en mail om at jeg har kommet inn på tegneseriekurset til Tore Strand Olsen. w00t! Jeg ble glad. Jeg har alltid trodd at jeg tegner for dårlig til å lage tegneserier, at det nærmeste jeg kunne komme var å skrive manus og gi dem fra meg til andre. Men så lagde jeg en i sommer og det var en utrolig god følelse å holde den i hånda og tenke på at jeg hadde lagd alt sammen selv.
Jeg fikk vite om kurset én dag før fristen for å søke, om kvelden printet jeg ut ting og la dem i en konvolutt. Selvfølgelig kom jeg for seint da jeg skulle levere dagen etter, og jeg hang rundt Serieteket en stund i håp om at vaskepersonalet skulle komme ut så jeg kunne kaste konvolutten på dem, men måtte gi opp. I stedet festet jeg konvolutten i sprekken mellom glasset og treramma i døra, og håpet at noen ville finne den om morgenen.

Hver mandag i fem uker skal jeg ta 11-trikken til Schous Plass, gå av og vite at dette stoppet ikke skal ha noe med ham å gjøre lenger. Schous Plass skal handle om KEM, Blå og tegneserier, slik det gjorde før.
Hver mandag i fem uker skal jeg være på Serieteket, og til slutt gir vi ut et hefte. Jeg tror det blir gøy. Jeg håper jeg har lagd noe i løpet av fem uker som kan gis ut i et hefte.

Lukke øynene og tenke på vann

Jeg vet ikke. Nok en gang forsøker jeg å skjære inn til beinet. Jeg vil forandre på noe vesentlig, finne fram til noe annet. Noe som også er sant.
Og akkurat som sist begynner jeg å rydde. Jeg ordner og kaster ting som har blitt liggende, ting som har stagnert. Jeg skulker skolen fordi jeg ikke vil tegne; bare i forandring ligger det liv og overlevelse. Dette skjer hver gang.

Det er som i yogatimene jeg ikke har hatt på mange år, man lukker øynene og får beskjed om å la all bakgrunnsstøyen strømme inn gjennom hodet, bli en del av det du tenker på, i stedet for å stenge den ute.
Jeg har lyst til å være glad. Min livsfilosofi er ganske enkel sånn sett: Jeg vil bare ha det så bra som mulig.
Når man ikke ignorerer at man er trist går det an å ha det bra. Eller noe.
Jeg har det helt greit.

Zombievarsel

Anne linket til dette:

http://www.kxan.com/dpp/news/Road_signs_warn_of_zombies

Herregud, fantastisk :)

Da jeg var på samtidskunstmuseet sist tirsdag så jeg en installasjon av Per Inge Bjørlo som gikk ut på å trykke seg inn i et klaustrofobisk hull i veggen og gå opp en smal gang, hvert trinn fikk metallet til å buldre uutholdelig rundt deg, over deg, inni. Til slutt kom man til lyset og det var svimlende og rart og ganske ålreit egentlig. Da jeg seinere sto i dusjen og lot vannet skylle nedover panna og ørene kom den samme innelukkede følelsen av enorm lyd overalt.
Jeg kom til å tenke på den utstillingen med skulpturer han hadde på kunstnernes hus i november eller når det var, Forteljing frå lukt og lyd / ikkje visst om eg vil meir?, og hvordan jeg følte meg da jeg så dem. Det er rart, jeg har aldri møtt en skulptur før og tenkt: Men dette er jo meg.

Vent til våren

Det kinesiske nyttår kom beleilig, jeg trengte et nytt nyttår siden det forrige gikk så latterlig dårlig. Vi feiret det på kjøkkenet med rester av pai og Jasminteen jeg kjøpte i Chengdu. Egentlig burde vi bygd vår egen drage, gått opp til Uraniumborg og sendt den til værs, men det gjorde vi altså ikke.
Jeg satser på at starten av oksens år blir bedre enn starten av 2009. Vent Til Våren, Bandini. Det er det lureste jeg har å si foreløpig. Vent til våren, S-.

Eple- og bjørnebærpai

Hest under vann

Du vet hvordan det er:
Alle bevegelsene går i sakte film, du er så tung (som når man løper i drømme). Lyset er grønt eller i beste fall blått, og folk bølger forbi. Du vet du er under vann fordi det svir i nesa og alle bøkene du prøver å løfte på jobb faller ut av hendene dine og ned på gulvet, gang på gang. Du forsøker å holde dem fast. Kundene kommer bort til deg, de åpner munnen for å si noe og det kommer bobler ut (blupp, blupp) som strømmer mot taket. Du svarer ”Hvilken bok, sa du?” og du svømmer ut i butikken, leter i hylla og henter den.
Trykket i brystet og hodet forteller deg at du mangler gjeller.

Jeg har vært så trist denne måneden, men jeg trodde alt sammen bare var inni meg. Jeg trodde jeg dyttet ham vekk ved å være usikker og redd. Men jeg var usikker og redd fordi han dyttet meg vekk. Det er rart å se dette baklengs. Det fantes ikke selvbedrag i dette, jeg trodde jeg var trist uten grunn. Jeg sa til ham at når jeg sluttet å være trist skulle vi ha det fint, at alt var bra så lenge jeg ikke mistet ham.
Jeg sa det var helt greit.
Han sa det ikke var helt greit.
Jeg er den dummeste jeg kjenner.
Det at han er den tredje som ikke er forelsket er nesten morsomt. Jeg skal le av det om noen måneder.
Det er jo sånn at virkeligheten kan velge uendelig mange veier å gå, men når man ser for seg framtiden på den ene eller andre måten kan man være sikker på at hva som helst kan skje unntatt det du har sett for deg. Nå er det ikke som om jeg så for meg at vi skulle gifte oss og få masse barn eller noe, det er bare det at jeg ikke trodde det å slå opp var et av alternativene, at universet overhodet rommet den muligheten. Denne knappen fantes ikke før den ble trykket på. Utskyting starter: 3,2,1 destinasjon Verdensrommet.

Halvveis hjem fra jobb ble jeg til en hest, jeg løp opp til Slottsparken. Jeg skrek i stillhet under et tre.
Treet og jeg fortalte hverandre hva vi het.

Joda

1. Get up!
2. Survive!
3. Go back to bed!


"(...) for man lagde jo mat for at den skulle forsvinne, inn i munnen, og man snakket for at ordene skulle forsvinne, bort fra munnen, og man skrek for å få noe forferdelig til å forsvinne."
(Tor Ulven)

Det er ingen steder i Oslo det går an å skrike skikkelig.

Ahh hmm ahh

Går hjem fra samtidskunstmuseet, opp kongens gate, mot pilestredet og passerer Holbergs plass, alt sammen uten å gråte, uten å sette meg på huk og holde meg fast i knærne. Ikke før jeg kommer til Sven Bruns gate. Jeg fortsetter opp Hegdehaugsveien, og det eneste som skjer er at jeg blir gjennombløt av ankeldyp slaps, at han fortsatt ikke ringer, at jeg kjøper to bananer.

Det er så mange som forteller meg at det blir bra igjen snart, de gir meg øl og sjokolade og quiche, men hver gang de gir meg en klem ønsker jeg bare at det var han som sto der og holdt rundt meg.

Jeg er helt tom og har ikke noe å skrive. Vi klippet film i dag. Jeg likte å få alle bitene til å følge etter hverandre på riktig måte og til riktig tid.

Slutt

Den dagen Oslo ble overrumplet av snøen gikk han fra meg. Jeg så det ikke komme, var ikke forberedt, jeg hadde ikke tatt med meg skjold. Neste morgen da alt fortsatt var hvitt var den siste gangen jeg våknet opp sammen med ham, siste gang han tok hele puta, siste gang han var varm inntil meg. Jeg lå en halv time og hørte på pusten hans i mørket før jeg sto opp og stjal en av t-skjortene hans.
Lyset utenfor. Så mye spraking.

Jeg veksler mellom å sikle på gulvet når jeg gråter, og å ta meg sammen, oppføre meg som et menneske. Jeg synger for meg selv. Jeg synger på samme måte som jeg gjorde da jeg var barn og gikk alene hjem om natten. Ahh hmm maaah ha haa um.

Jeg skulle ønske zombieinvasjonen jeg er så redd for endelig kunne komme og sluke meg i en stor rasende bølge. Jeg skulle ønske han ringte for å si han har ombestemt seg, at han ikke mente det, at han kommer tilbake. (Han gjør ikke det det gjør vondt det gjør vondt aaaaaaaahhhhhhhhhhhhhhhhhhh). Jeg skulle ønske jeg kunne grave et hull i bakken og plante føttene.

I dag lagde jeg film

I dag ommøblerte jeg hele stua, pluss rommet til Benedicte, for å lage kortfilm til skolen. Katten jeg lånte av Linn var ikke med på leken, selv om rollen bare gikk ut på å være katt. Det gikk greit likevel. Når man ikke filmer ham er han veldig flink til å være katt, han ser på meg på kjøkkenet og maler høyt. Åpner du kjøleskapet nå? Kan jeg klatre inn?
Å filme var litt som å tegne på virkelighten, eller kanskje mer som å få tegninger til å bli ekte; en eskalerende følelse av makt over omgivelsene, å vri dem som hender.

I dag var begravelsen til jenta som døde, og det var visst ikke naboen min som kjørte over henne likevel. For å rette opp eventuelle misforståelser. Mamma har fødselsdag i morgen og jeg har bakt oldemors chokoladekage.

Omtrent annen hver dag surrer jeg beina og armene fast i kroppen før jeg går ut. Hvis en bit faller av plukker jeg den opp igjen. Jeg ønsker vekselvis å falle i koma og spurte rundt blokka.
Av og til har jeg hørselsproblemer.

Drawing from New Year's Eve

The worst thing is that I feel so lonely all the time. I don't know if I'm even allowed to say that with all these wonderful people around me, but there’s still this aching finger in my chest, making me breathe hard all night until I fall asleep from exhaustion.

In other news I’m making a movie at school, and a girl in my brother’s class was killed yesterday. One of our neighbours hit her with a car. If I understood correctly he drove very carefully, it simply happened that’s all.


I made a drawing of Anne on New Year's Eve.

Sko

Ok ok. Noen stjal skoene mine mens jeg var og trente på Elixia. Det var de eneste jeg hadde, så har jeg ingen ordentlige sko. Men det verste er at sålene fra OCH lå i dem, og jeg trenger dem for å kunne gå uten å få vondt.
Og det er ikke som om hun kommer til å få noen glede av dem, sålene er jo støpt til mine føtter. Håper hun får kols og hikke, den tyven.

Ny plass

2009, jeg spiser sushi, trener, jobber, drar på fest, jeg får verden til at blive hængende på væggen. Jeg teller dager.

Da jeg bodde hjemme hadde jeg et stort skrivebord, men det var ikke plass til å ha det med da jeg flyttet, så jeg kjøpte et nytt som var mindre. Etter jula tok jeg med det gamle hit jeg bor nå. Det er stort og har plass til absurd mye rot om jeg lar det vokse. Men jeg gjør ikke det, jeg har ryddet og kastet ting. Det ser annerledes ut her og jeg skulle ønske det kunne få meg til å bli annerledes også, at jeg kunne rydde meg selv, men det er jo ingenting som er så lett, det skulle tatt seg ut. Man kan gå helt bort til vinduet nå, i stedet for å ha et skrivebord og en seng i veien. Man kan lene seg nonchalant mot vinduskarmen og se ned på gata, jeg veit ikke helt hvorfor men det gir meg en følelse av å plutselig bo i byen, som om jeg har flyttet. Eller, ikke at jeg har flyttet, men at noe utenfor har flyttet.