Da jeg var på samtidskunstmuseet sist tirsdag så jeg en installasjon av Per Inge Bjørlo som gikk ut på å trykke seg inn i et klaustrofobisk hull i veggen og gå opp en smal gang, hvert trinn fikk metallet til å buldre uutholdelig rundt deg, over deg, inni. Til slutt kom man til lyset og det var svimlende og rart og ganske ålreit egentlig. Da jeg seinere sto i dusjen og lot vannet skylle nedover panna og ørene kom den samme innelukkede følelsen av enorm lyd overalt.
Jeg kom til å tenke på den utstillingen med skulpturer han hadde på kunstnernes hus i november eller når det var, Forteljing frå lukt og lyd / ikkje visst om eg vil meir?, og hvordan jeg følte meg da jeg så dem. Det er rart, jeg har aldri møtt en skulptur før og tenkt: Men dette er jo meg.