Lukke øynene og tenke på vann

Jeg vet ikke. Nok en gang forsøker jeg å skjære inn til beinet. Jeg vil forandre på noe vesentlig, finne fram til noe annet. Noe som også er sant.
Og akkurat som sist begynner jeg å rydde. Jeg ordner og kaster ting som har blitt liggende, ting som har stagnert. Jeg skulker skolen fordi jeg ikke vil tegne; bare i forandring ligger det liv og overlevelse. Dette skjer hver gang.

Det er som i yogatimene jeg ikke har hatt på mange år, man lukker øynene og får beskjed om å la all bakgrunnsstøyen strømme inn gjennom hodet, bli en del av det du tenker på, i stedet for å stenge den ute.
Jeg har lyst til å være glad. Min livsfilosofi er ganske enkel sånn sett: Jeg vil bare ha det så bra som mulig.
Når man ikke ignorerer at man er trist går det an å ha det bra. Eller noe.
Jeg har det helt greit.