Alle var så stille og rare den kvelden. Vi hadde spist is med nonstop og banan og jeg spiste så mye at jeg ble kvalm. Ingen sa noe, det var stille som i en boble av tang og ensomhet. Jeg gjemte meg inne på badet fordi det var vanskelig å puste, slik det alltid blir i et lufttett rom.
Hvorfor krangler de?
Jeg satt på doskåla med knærne mot panna og skulle ønske jeg var et lite barn igjen, et menneske i miniatyrutgave, et uferdig vesen på vei mot erkjennelse og forråtnelse, i stedet for dette mellomrommet av alder som er ingenting og alt og midt i mellom.
Hvorfor later som om alt er greit etterpå?
Jeg satt der på doskåla, i full fart mot en tilværelse i opplyst fortielse, og kjente på hvordan jeg langsomt ble mindre og mindre, hvordan magen og ansiktet vrengte seg, og til slutt hvordan klærne falt av, ubrukelige hav av bomull og polyester. Gulvflisene var harde og kalde under meg og jeg lot hele verden ligge i en dam der på badet før jeg krøp med værhår, pels og hale ut under dørsprekken og forsvant.
No comments:
Post a Comment