Hest under vann

Du vet hvordan det er:
Alle bevegelsene går i sakte film, du er så tung (som når man løper i drømme). Lyset er grønt eller i beste fall blått, og folk bølger forbi. Du vet du er under vann fordi det svir i nesa og alle bøkene du prøver å løfte på jobb faller ut av hendene dine og ned på gulvet, gang på gang. Du forsøker å holde dem fast. Kundene kommer bort til deg, de åpner munnen for å si noe og det kommer bobler ut (blupp, blupp) som strømmer mot taket. Du svarer ”Hvilken bok, sa du?” og du svømmer ut i butikken, leter i hylla og henter den.
Trykket i brystet og hodet forteller deg at du mangler gjeller.

Jeg har vært så trist denne måneden, men jeg trodde alt sammen bare var inni meg. Jeg trodde jeg dyttet ham vekk ved å være usikker og redd. Men jeg var usikker og redd fordi han dyttet meg vekk. Det er rart å se dette baklengs. Det fantes ikke selvbedrag i dette, jeg trodde jeg var trist uten grunn. Jeg sa til ham at når jeg sluttet å være trist skulle vi ha det fint, at alt var bra så lenge jeg ikke mistet ham.
Jeg sa det var helt greit.
Han sa det ikke var helt greit.
Jeg er den dummeste jeg kjenner.
Det at han er den tredje som ikke er forelsket er nesten morsomt. Jeg skal le av det om noen måneder.
Det er jo sånn at virkeligheten kan velge uendelig mange veier å gå, men når man ser for seg framtiden på den ene eller andre måten kan man være sikker på at hva som helst kan skje unntatt det du har sett for deg. Nå er det ikke som om jeg så for meg at vi skulle gifte oss og få masse barn eller noe, det er bare det at jeg ikke trodde det å slå opp var et av alternativene, at universet overhodet rommet den muligheten. Denne knappen fantes ikke før den ble trykket på. Utskyting starter: 3,2,1 destinasjon Verdensrommet.

Halvveis hjem fra jobb ble jeg til en hest, jeg løp opp til Slottsparken. Jeg skrek i stillhet under et tre.
Treet og jeg fortalte hverandre hva vi het.