Forrige uke klatret jeg opp i et tre og skrev den siste siden, den siste setningen

Og nå er alt ferdig og jeg har bare en artikkel og universitetet igjen.

Torsdag 26. april – 2007 kl. 11.44
Jeg har ikke ord for denne grøten jeg har i magen, i blodet, denne hodepinen. Og hvis jeg har er de tunge og ubehjelpelige og faller gjennom papiret. Etter at jeg skrev den ferdig har jeg vært så tom. Det er ikke en stille og fredelig tomhet, den er hul og det er ekko ekko ekko. Jeg legger meg tidligere og står opp seinere, likevel sovner jeg bare. På forelesning, på t-banen, når vi ser film. Jeg har tid til å være sammen med venner nå, men selv med dem er jeg grå, jeg må være utrolig kjedelig for tiden.
Så jeg løper min vei igjen og igjen, ut i skogen, og der er det i hvert fall en god følelse, lysegrønn. Det er tåke og lukter regn og når vinden smyger seg forbi (den har kald snute og myk pels) kan jeg kjenne historiene. Allerede som liten, jeg gikk fortsatt på barneskolen, gikk jeg ut og kjente historiene løpe forbi. Jeg fanget ingen av dem den gangen.

I natt hadde jeg en klaustrofobisk drøm om mennesker jeg ikke vil se igjen. De tvang meg til å lese høyt, men de ga meg feil ark. Jeg så ordene mine, håndskriften min, skli ned arket og falle på gulvet.
Familien over meg støvsuger og støvsuger, de leker med klinkekuler og jeg hører dem smelle med dørene. Snart flytter jeg herfra.
Det blir rart.
Og så var det den hunden, den ved Forskningsparken, jeg har aldri sett noe så lykkelig som den hunden.