Delvis om sigaresker

Jeg fant en sigareske på loftet da jeg var på Nesodden i påsken. Jeg tok den med hjem etter å ha tømt den for skalpeller, nåler, papirbiter og bomullsdotter. Jeg åpner den av og til bare for å lukte, nærmest smake, på den tymolfargede luften som siger ut. Det er en vakker lukt. Den går inn i meg og flytter meg tilbake til Afrika, Tanzania, hvor jeg og pappa fanget sommerfugler med hov og puttet dem i syltetøyglass. Som disse her:



Jeg har lyst til å legge igjen hodet mitt der, i sigaresken, og la det gå inn i tymollukten, bli en del av den. Ingen logikk, bare blå- og grønnstripete tanker, sommerfuglvinger som øyelokk. En død sommer i heten fra ekvator.

Drakk kaffe i dag, fordi jeg sov gjennom tre kvarter mens jeg stirret (stivt) på Civilisation progressive du français og adjektivistiske og substantivistiske pronomen. Sort vann i årene, og kaffen nullet selvfølgelig ikke ut trøttheten slik jeg satset på; den gjorde meg gal, som vanlig. På lesesalen med en flytende hyperaktivitet i halsen, noen danset inne i håndleddene, beina skalv ned trappen.
Det var ganske interessant.

I dag glemte jeg å ta på meg linser (eller linse, i og med at jeg bare bruker én) og selv om jeg ble svimmel etter hvert var det en påfallende mangel på hodepine. Litt ut på dagen pleier en hånd å presse seg inn gjennom det venstre øyet og jeg kan kjenne de lange, skjelettaktige hvite fingrene skrape mot innsiden av bakhodet. Det er egentlig mer ubehagelig enn vondt. Men i dag var det altså bare uklart.