Ting

Og akkurat som i fjor sommer blir det til at jeg bare løper. Jeg tar på meg skoene og løper min vei.
Pusten skraper gjennom musklene.

Men jeg er jo egentlig glad, det er det jeg sier til meg selv. Torsdag formiddag kl. halv tolv var jeg så glad da jeg balanserte på gjerdet på Kiellandsplass at jeg lurte på om det var hjertet mitt som brast (det er bare musklene mellom ribbeina, sa legen, du stresser for mye).

”Herregud, du er et sånt rennesansemenneske, du” sa Filmmannen da vi møttes på NBI, jeg hadde fortalt ham alt jeg gjør og er nødt til å gjøre. Vi stresser oss i hjel begge to, så vi satte oss i Slottsparken og spiste is. Det var absolutt en god idé.

I kveld skal jeg på konsert.