Spenning i hverdagen

I går kom jeg hjem fra jobb og oppdaget at det var fest i stua. Jeg var sliten og skulle jobbe dagen etter, men fest er hyggelig så jeg tok en øl, tok av meg sokkene, tok meg til hodet. Fjerde dagen med hodepine glor på meg gjennom vinduet, men det gjør ingenting, tenkte jeg, det er greit (that’s great). Jeg satt i stua og viftet med tærne, snakket med folk jeg aldri har møtt før om å lage film, om å lage historier og vi hadde det hyggelig. Helt til vi hørte lydene fra gangen, (og nei, det var ikke zombiene denne gangen heller) vi løp ut og der sto to jenter og sloss, de rev ned lampa og jakkene, skoene lå i hauger overalt.
Nå har det seg slik at jeg ser på meg selv som en ganske rolig, diplomatisk, jeg vil til og med si unnvikende person, men akkurat i slike fysiske situasjoner blir jeg ganske besluttsom (som da jeg gikk gjennom isen for tolv år sida, du skal lete lenge etter en coolere tiåring). Vi rev dem fra hverandre og jeg merket at jeg ble helt kald, at jeg ble dritsur, at jeg kunne si Du skal faen ikke sitte her i gangen og grine og synes synd på deg selv og når jenta reagerer med å si Jammen jeg ble så stressa, jeg syns hun skal gå, det var hun som starta, da kan jeg si: Du kan stikke herfra akkurat like mye som hun andre. Jeg stakk fingeren opp i ansiktet på dem begge etter tur, og sa: Dette finner jeg meg ikke i. Sorry ass, dette er min leilighet.
Selv om det ikke er greit å slå blir jeg mer provosert av folk som 1. ikke tar til seg kritikk, 2. spiller skuespill for å framprovosere nettopp den reaksjonen hun fikk, og etterpå å få sympati og 3. prøver å legge all skylda på andre.
Men nok om det, det gikk jo fint, de snakket om det på kjøkkenet og etterpå dro de, hver for seg. Jeg er glad de snakket sammen først, at de ikke bare dro og det siste de fikk sagt var et slag mot hverandre. Vi som var igjen gikk og la oss, og det var ingen som lå ved siden av meg og sa Den klarte du bra, eller at han var stolt av meg. Jeg la meg alene, han gidder ikke å si noe sånt, han gidder så vidt å svare på meldinger. Men det er greit, det er greit det og, for jeg kan være stolt av meg selv.

-

I dag gikk jeg hele veien til jobb og selv om det var kaldt var det sol. Vi rigget mammutsalg til vi fikk vondt i ryggen, i pausen spiste vi pizza og vi lo. Vi er en bra gjeng. Jeg liker jobben min så godt at jeg smiler selv når jeg har båret et tonn med bøker og bare vil hjem.

Tid

Jeg er så sliten hele tida. Hodepinen skinner inne i skallen. Jeg presser så mye jeg kan inn på kortest mulig tid. Jeg er på skolen fra ni til ni, eller jeg er der bare til tre og drar på jobb etterpå (fra fire til halv ti) og når jeg ikke gjør noen av delene lager jeg tegneserier. Jeg trekker pusten og holder den. Holder den.

Jeg vil ha mer tid til å stirre sløvt ut av vinduet.

Igjen denne drømmen om zombieinvasjonen, drømmen om insektene som er overalt, til slutt oppe i din egen nese, øyet, og flukten fra zombiene og det at man alltid blir tatt til slutt, blir en del av dem og det finnes et liv etter zombiedøden i denne drømmen også, og jeg våkner opp og er svett og redd for å leve sånn.

Sykehus

Jeg besøkte farmor på sykehuset i dag, operasjonen på onsdag gikk bra og hun har ikke vondt. Da jeg kom dit lå hun og sov, så jeg satte meg i gangen og leste. Fra et rom med åpen dør hørte jeg en stemme rope sakte og anpustent: Kan noen hjelpe meg? Jeg er visst kommet på feil sted. Etter et par rallende pust fortsatte den: Kan dere slippe meg løs? Hvordan har jeg kommet hit?
Det var som alltid skremmende å stå ved siden av et annet menneskes avmakt, men selv da jeg hentet en sykepleier tenkte jeg at det var som å høre sammendraget av hva enhver fornuftig person må føle om livet.

Da farmor våknet fikk vi fastelavnsboller av sykepleierne, snakket om lillebrødre, tegneserier, kreft, hvor viktig det er å skrive og alt det finurlige leger finner på. Og sola, vi snakket om sola. Det var skikkelig fint å se henne igjen.

I går var det glam-party (forsinka julebord) med Ark, regionssjefen hadde blinkende sko og jeg var fullere enn røkla. Jeg tegnet fylleportretter, kastet opp og dro hjem. Verken elegant eller sjarmerende. Men det er fint å bli alt for full av og til, å ha vondt utenpå istedenfor inni.

Ballet Mecanique og Entr’ Acte

Vår fantastiske kunsthistorielærer har lagd en liten filmklubb, i går viste han modernistiske og dadaistiske filmer. Jeg likte de siste best.




Fernand Leger var egentlig en kubistisk maler, og han lagde bare én film, Ballet Mecanique fra 1924, som er den første filmen i historien som bevisst går inn for å bryte med kronologi og vår oppfattelse av verden. Den er akkompagnert av støymusikk fra 1913 av samme navn, (av George Antheil) som inkluderer blant annet piano, elektriske bjeller, og en flymotor.
Ah, jeg syns den er så fin. Jeg liker særlig den animerte Charlie Chaplin-figuren som dukker opp på starten og slutten.




Entr’ Acte var egentlig et pausespill mellom to akter i en forestilling, og skuespillerne i filmen er bl.a. Marcel Duchamp, Man Ray, Francis Picabia og Erik Satie. Bare tanken på at alle disse er samlet på ett sted er nok i seg selv. Musikk av Erik Satie, som døde året etter filmen ble lagd.

Støv

Jeg skulket skolen for å tørke støv. Det er nesten helt sant. Jeg var lei og dro hjem for å skrive, men ble avledet av alt støvet på rommet. Jeg er så trøtt av støv, at det virvler opp og gjentar seg selv i sirkler, legger seg som en hinne av kjedsomhet over tingene, tankene. Jeg tok en bøtte med vann og grønnsåpe og vasket gulvet under den grønne stolen, under bokhylla, under skrivebordet. Jeg vasket mellom bøkene, under bøkene, under speilet. Vinduskarmen. Jeg hørte på George Crumb, hørte på den stemmen som skreik og når han slo på pianoet.
Jeg har sluttet å tro på det han sier, i stedet for det han gjør.
Da jeg kom på jobb sto Andreas og priset ferdig mammut, så jeg bestemte meg for å tørke støv, der også; jeg vasket fire bokhyller, to kassamaskiner, en tralle og en pc.
Det er som å sortere i hjernen, litt som når man rydder skrivebordet. Jeg savner ham fortsatt, men det betyr ikke at jeg ikke kan rydde ham vekk, tørke ham opp og helle ham ut i vasken.

Farmor ble undersøkt og skal opereres i morgen. Jeg håper alt går bra.

Skisser til tegneserie + en katt

Og noen dager når jeg gnager meg selv helt ned og ikke vet hvordan man løfter opp koppen, eller spytter i vasken, eller holder øynene åpne og ute av vinduet. Jeg stoler så lite på meg selv, jeg vakler når jeg blir pustet på. Eller får en melding. Eller ikke får en melding.

Jeg har lyst til å si akkurat her er det det verker, men jeg finner ikke det stedet. Det flytter seg. Hver gang jeg finner det, vasker det med tannbørsten, er det allerede et annet sted og av og til tenker jeg at alt jeg gjør er å lete etter det og dette og meg selv.

Katt!

Benedicte har fått katt. Vi passer på moren også, mens eieren er borte, så akkurat nå er det to nydelige katter som spaserer rundt i leiligheten, sover i sengene og krever plass på kjøkkenet.

Jeg liker ikke når bussen er full om morgenen og jeg må stå. Når bussen er stappfull derimot, når den er så full at jeg må stå helt forrest ved frontruta, er det litt som å fly mellom husene.


- det gjør så vondt hver dag eller
- når man glemmer å gå av trikken og
- det var fint å se deg, sa han
- awoooohaoooooouu

Pause

I går var jeg på konsert alene, de andre var forsinka. Jeg tror kanskje jeg likte det best sånn. Bandet jeg dro dit for å se var bra, men det var det andre som fikk meg til å grine.
Vi dro hjem til meg, og i trappeoppgangen kom fru P. ut og ga oss et glass hvitvin hver, hun mente det er noe man trenger når man har hvilepause i trappa. Jeg liker det når hun smiler. Jeg liker det når hun spiller piano og jeg hører det inn på rommet mitt.
Og det er dette med å slappe av / spenne opp ryggraden mot deg
Brødskiver, folk som sover på sofaen, verdensrommet, snø i skoene.

Og hun sa: En enorm hunger etter virkelighet.
Jeg tenkte: Jepp hepp
Jeg tenkte: Nei vent nei nei.

Stiløvingar

Kunsthistorielæreren min har lånt meg Stiløvingar av Raymon Queneau fra 1947 (oversatt til nynorsk av Ragnar Hovland). I hver av de ca hundre korttekstene skjer nøyaktig det samme, det dukker aldri opp noe nytt i handlingen, og likevel er tekstene helt forskjellige.
Jeg er så imponert at jeg ikke kan holde kjeft. Ex-surrealister, altså.

Brunt og hvitt

Kommer hjem klokka to, omtrent. Du tenker på dette når du lager kaffe. Når du går av bussen akkurat der, når du drikker av den brune koppen. Hver gang du legger deg. Du tenker at dette er en unødvendig parafrase over nr. 2 og nr. 3.

minusgrader

Jeg valgte mørkeromskurs som valgfag. Vi ser på lysbilder, lærer å blande kjemikalier, vrir på kameraet. Vi tar bilder. Oslo er så sinnssykt kaldt at man ikke kan gå ut uten flere lag strømpebukser, minst én ullgenser.
And I shut my eyes tight
Jeg skulle ønske jeg fikk sove når jeg la meg.
Jeg oppdaget liten en klump i håndflata mi, sist lørdag. Den har egentlig vært der lenge, men jeg har ikke tenkt over den før. Tror du det er en vorte, spurte jeg Linn. Linn sa hun trodde det var en vorte.
Vorter er så utrolig ekle, jeg vet ikke, selve konseptet virus er frastøtende. Det at et instinktstyrt skall med DNA kan invadere kroppen min og omgjøre en del av meg til seg selv. Jeg bestemte meg for å skjære den vekk.
and I wished I was someone else
and I wished it was warmer
Jeg husker mamma gjorde det for meg da jeg var mindre, under føttene. Jeg gjør det selv nå, jeg graver meg langsomt ned i min egen hånd. Jeg etser et hull, skjærer med skalpell, etser vekk igjen. Og smerten som følger er akkurat passe stor, små signaler ut i høyre ringefinger, porsjonert ut over dagene.

Etter at jeg fikk nytt skrivebord har dette blitt nattbordet mitt. Jeg vet ikke hvorfor jeg tror jeg kan lese elleve bøker samtidig.



















Mobilen og jeg sing the theme tune
















Jeg fikk en tegneserie fra London i posten. Den var brettet sammen som en konvolutt og på baksiden står adressen min.
Jeg hang den i gangen ved siden av jakka.