Spenning i hverdagen

I går kom jeg hjem fra jobb og oppdaget at det var fest i stua. Jeg var sliten og skulle jobbe dagen etter, men fest er hyggelig så jeg tok en øl, tok av meg sokkene, tok meg til hodet. Fjerde dagen med hodepine glor på meg gjennom vinduet, men det gjør ingenting, tenkte jeg, det er greit (that’s great). Jeg satt i stua og viftet med tærne, snakket med folk jeg aldri har møtt før om å lage film, om å lage historier og vi hadde det hyggelig. Helt til vi hørte lydene fra gangen, (og nei, det var ikke zombiene denne gangen heller) vi løp ut og der sto to jenter og sloss, de rev ned lampa og jakkene, skoene lå i hauger overalt.
Nå har det seg slik at jeg ser på meg selv som en ganske rolig, diplomatisk, jeg vil til og med si unnvikende person, men akkurat i slike fysiske situasjoner blir jeg ganske besluttsom (som da jeg gikk gjennom isen for tolv år sida, du skal lete lenge etter en coolere tiåring). Vi rev dem fra hverandre og jeg merket at jeg ble helt kald, at jeg ble dritsur, at jeg kunne si Du skal faen ikke sitte her i gangen og grine og synes synd på deg selv og når jenta reagerer med å si Jammen jeg ble så stressa, jeg syns hun skal gå, det var hun som starta, da kan jeg si: Du kan stikke herfra akkurat like mye som hun andre. Jeg stakk fingeren opp i ansiktet på dem begge etter tur, og sa: Dette finner jeg meg ikke i. Sorry ass, dette er min leilighet.
Selv om det ikke er greit å slå blir jeg mer provosert av folk som 1. ikke tar til seg kritikk, 2. spiller skuespill for å framprovosere nettopp den reaksjonen hun fikk, og etterpå å få sympati og 3. prøver å legge all skylda på andre.
Men nok om det, det gikk jo fint, de snakket om det på kjøkkenet og etterpå dro de, hver for seg. Jeg er glad de snakket sammen først, at de ikke bare dro og det siste de fikk sagt var et slag mot hverandre. Vi som var igjen gikk og la oss, og det var ingen som lå ved siden av meg og sa Den klarte du bra, eller at han var stolt av meg. Jeg la meg alene, han gidder ikke å si noe sånt, han gidder så vidt å svare på meldinger. Men det er greit, det er greit det og, for jeg kan være stolt av meg selv.

-

I dag gikk jeg hele veien til jobb og selv om det var kaldt var det sol. Vi rigget mammutsalg til vi fikk vondt i ryggen, i pausen spiste vi pizza og vi lo. Vi er en bra gjeng. Jeg liker jobben min så godt at jeg smiler selv når jeg har båret et tonn med bøker og bare vil hjem.